Med sykkel som talerstol for fred

- Det er ikke lenger så viktig for meg å møte statsledere. Det er innbyggerne i de enkelte landene som kan være med å snu verden, mer enn politikerne. Antallet land jeg har vært i er heller ikke så viktig, men hva jeg kan utrette i de enkelte landene som betyr noe, sier Tore Nærland.

Han fikk livet snudd helt opp-ned en julimorgen i 1969. 15-åringen våknet opp, og var over natta blitt blind på det ene øyet. To måneder senere mistet han mesteparten av synet på det andre øyet. Hvordan dette virket inn på den lovende unge fotballspilleren, er ikke vanskelig å tenke seg.



Utålmodig

- Jeg ble deprimert, og måtte lære meg å tenke positivt, sier han og gir inntrykk av at det var enkelt å få til. Men etter en liten tenkepause, føyer han til at det er klart at han innimellom «møter veggen».

- Jeg kan blant annet ikke kjøre bil, og det går tregt å lese aviser. Jeg leser litt blindeskrift, men det går også litt i seineste laget, mener han.

Tålmodighet har vel aldri vært hans sterkeste side heller. Med 97 prosent synshemming ser han stort sett svært få hindringer, bare muligheter og utfordringer. Han har bortimot 200 reisedager i året og et ustoppelig engasjement for fred. Hva er det som driver ham?

- En av dem som har inspirert meg til innsats er Kameno Fujiwara. Hun er atombombeoffer fra den første atombomben som ble sprengt over Hiroshima i august 1945. En annen er Martin Luther King, forteller Tore Nærland.

Han understreker at for ham er det er viktig å være med å ta vare på skaperverket, og hans mål er å få en verden uten atomvåpen, litt mer fred i konfliktområder i verden, færre fattige og få flere funksjonshemmede ut i arbeidslivet.



Nord-Korea

Allerede på 1970-tallet startet han sin kamp mot atomvåpen, og viser til at fra den tid til i dag er antallet atombomber i verden redusert fra 80.000 til 27.000. Da Nord-Korea sprengte sin første atombombe i år, var Tore Nærland bare 15 mil unna eksplosjonsstedet.

- Det er vanvittig med disse atombombene. De er en trussel mot hele menneskeheten. I Norge er 90 prosent av befolkningen mot atomvåpen, men i realiteten skriver politikerne under på at de fortsatt skal være der, hevder Tore Nærland.

Han framhever at hans oppgave ikke er å kritisere lederne i Nord-Korea, men å bygge mellommenneskelig kontakt. Han har tenkt seg tilbake til Nord-Korea, og ønsker å nå ut til folk flest. Ifølge andre som deltok på turen til Nord-Korea høsten 2006 kom de i liten kontakt med lokalbefolkningen, og ble bevisst holdt vekke fra slik kontakt.

Tore Nærland forteller imidlertid om besøk i et barnehjem og et buddisttempel, og har godt håp om å få besøke kirker og kirkeledere neste gang.

- 15. april neste år skal jeg etter planen være med på å springe maraton i hovedstaden Pyongyang. Det blir en hard tur. Jeg skal springe det jeg kan og gå resten. Dersom det også blir for hard, gir jeg opp. En trenger ikke alltid å gjennomføre, men det er viktig å prøve, sier han.

Som deltager i maratonløp setter han blant annet søkelys på funksjonshemmedes muligheter, men han understrekeer at han også fronter menneskerettigheter og kirkens rettigheter i de landene han besøker.



Bike for Peace

I 1977 startet det som skulle bli oppstarten av organisasjonen Bike for Peace. Da la Tore Nærland ut på sin første internasjonale tur på tandemsykkel med Helge Hundeide. Sykkelturen gikk fra kyst til kyst i USA, strekningen Seattle til Washington DC. Før dette hadde de to syklet fra Domkirkeplassen i Stavanger til Beitostølen. Sykkelturene kalte de «Bike for Peace» og de har, nå som da, formål om fred og vennskap, solidaritet, miljø og idrett for alle. Den første kampanjen - eller «Fredsturen» var i Nord-Irland i 1978.

I dag er Bike for Peace en organisasjon som spesialiserer seg på sykkel, kultur og vennskapsreiser i hele verden. Slik ønsker de å inspirere folk til mellommennenskelig forståelse, miljø og toleranse, og bidrar for eksempel gjennom innsamlinger, gaver eller møter med lokalbefolkning og myndigheter i landenene de besøker.



Masekopp

Tore Nærland legger ikke skjul på at han er skuffet over at det er lite støtte å hente hos norske politikere til det han er opptatt av, men han gleder seg over den respekt han har oppnådd i andre land.

- Det er nesten en uskreven lov at vi som er funksjonshemmet kun skal være opptatt av de funksjonshemmedes sak. Vi skal ikke engasjere oss med noe annet. Det liker jeg ikke, sier Tore Nærland.

Han snakker heller ikke høyt om at han på disse årene han har syklet rundt om i verdens mange ulike land, har møtt fredsaktivister, nobelprisvinnere, presidenter og frihetsforkjempere. Han har talt i FN og vært på hyttetur med Lech Walesa, sittet i sofaen med Andreij Sakarov, vært i Roma på pavebesøk to ganger og vært på «kaffeslabberas» i presidentpalasset i Egypt - for å nevne noe. Få dager etter at Berlinmuren falt, holdt han tale til 200.000 DDR-borgere på Karl Marx-plassen i Leipzig.

- Noe av min filosofi er at fred er en betingelse for økonomisk fremgang og sosial rettferdighet. Fred må være basert på hvert enkelt lands nasjonale suverenitet, på avskaffelse av fattigdom, på utøvelsen av menneskerettighetene, på felles sikkerhet og - sist men ikke minst - på nedrustning. Full sysselsetting er en ufravikelig forutsetning for varig fred i verden. Sult og fattigdom skaper spenning og krig, sier Nærland.

Han viser til at verden har vært i utvikling siden han tok i bruk sykkelen som talerstol på 1970-tallet.

- I dag er det andre ting i verden som er mer problematisk enn krig, slik som sykdom, hungersnød og fattigdom, avsluttter Tore Nærland.