Fadervår

Den begynner med «Fader vår», eller «vår Far», som det står i den nyeste oversettelsen. Det er altså en far å henvende seg til. En far som er vår, og som vi kan regne med.

Så følger en rekke ting som det bes om. Men hvorfor? Ville det vært noe å be om at hans navn skal helliges, om han selv ikke er i stand til å forsvare sitt navn? Ville det vært et rike å be om, dersom han ikke har makt til å la sitt rike komme? Eller ville det vært en vilje å be om, på jorden?

Og bønnen om daglig brød viser en tillit til at han faktisk kan forsørge, at Far har nok. Og videre, at han både kan tilgi, og bevare fra fristelser. Og at han kan frelse oss fra det som er ondt.