Den siste president

– Hvis du vil snakke med Inge Lønning kan du komme nå..

Mari Mæland på presidentenes forværelse er sjokkerende imøtekommende på vegne av lagtingspresidenten.

– Mener du at jeg kan møte ham med en gang, på direkten?

– Ja. Det er så stille her for tiden, så det går fint.

Du verden, Lagtingets aller siste president tar imot DagenMagazinets utsendte på første forsøk. Noe sånt har vi aldri opplevd på over 30 år i dette yrket. Men det er jo noe av journalistikkens innebygde dynamikk, at man alltid møter overraskelser.

...

– Lønning har akkurat fått en telefon. Kan du vente litt her, spør sekretæren da jeg beskjedent bukker meg inn døren til presidentfløyen i tredje etasje.

Jo, vente kan jeg saktens. Noen minutters utsettelse kan være nyttig for å få pusten tilbake og tenke litt nærmere over hva man skulle snakke med Lønning om.

Hans ja til renominasjon er jo et selvsagt tema. Det samme er overgangen fra akademia til politikk og hans engasjement og evne til prinsipiell tenkning. Stortingets arbeidsform og nedlegging av Lagtinget likeså.



Kulturbetinget oppfatning

Idet vi tar plass i sofagruppen, på et overraskende trangt kontor til å skulle huse en president, lirker vi fram første tema:

– I fjor skrev både Astrid Nøklebye Heiberg og Ingeborg Moræus Hanssen bok om å bli satt på sidelinjen så fort de kom i nærheten av pensjonsalderen. Har du følt på det samme?

– Jeg har vært heldig i den forstand at jeg har sittet i en «jobb» som krever 100 prosent nærvær og innsats. Derfor har jeg så langt vært forskånet for det.

– Men det er jo interessant at det i Norge nærmest er en sensasjon at en 70-åring fortsatt er i omløp, mens du i USA gladelig kan stille som presidentkandidat uten at noen løfter et øyenbryn. Det forteller at oppfatningen av alder er veldig kulturbetinget. Det har ikke så mye med aldring og aldringsprosessen å gjøre. Det har heller å gjøre med noen klisjèforestillinger om hvor man hører hjemme og ikke hører hjemme når man er kommet opp i en viss alder.

– Jeg er enig med både Nøklebye Heiberg og Moræus Hanssen i at det er viktig å nedkjempe alle disse negative forventningene som knytter seg til alder. Det er nå en gang slik med oss mennesker, uansett i hvilken fase av livet vi befinner oss, at forventningene fra omgivelsene bestemmer mye. Så lenge forventningene er positive, strekker man seg jo i forhold til det. Men når forventningene er negative, vil det ofte virke passiviserende og lammende.



Nei til gyngestolen

Lønning avviser bestemt at gyngestolen hadde vært et alternativ til en fortsatt tilværelse som folkevalgt.

– Jeg pusler fortsatt i ledige stunder med å redigere tidsskriftet Kirke og Kultur etter 40 år som redaktør. Jeg har alltid skrevet artikler i dagspressen og i tidsskrifter. Det ville jeg selvfølgelig ha fortsatt med uansett, så lenge jeg har krefter til det.

– Uten en stortingsplass ville det vært enklere å samle seg om større prosjekter, for eksempel bokskriving. Men det er jo en påminnelse om at politikerjobben aldri kan bli noen ni-til-fire-jobb. Den er krevende og uforutsigbar, og man må til enhver tid stå til disposisjon. Det betyr at tiden blir veldig oppstykket.

I mørk grå jakke, uformell lyseblå skjorte og skråstripet slips innrømmer Lønning at det var et vanskelig valg da han fikk spørsmålet om å stå på Høyres liste i 1997. Han var uforberedt og trengte betenkningstid.

– Jeg var 59 år gammel, og det er en forholdsvis høy alder for å debutere i rikspolitikken. Tanken på Stortinget hadde ikke streifet meg før jeg fikk spørsmålet fra nominasjonskomiteen, presiserer presidenten.

To momenter ble avgjørende for Lønning: Stortinget kan ikke utelukkende bestå av folk som ikke har annen yrkeserfaring enn å være politiker. Dessuten var det få som hadde akademisk bakgrunn.

– Det er et misforhold som har skadet begge parter.



Varslet comeback

Da han forlot Universitetet i 1997, sa han til studentene at de risikerte å få ham tilbake etter en periode på Stortinget dersom han fremdeles var åndsfrisk. I motsatt fall ville han ta gjenvalg. Nå er han altså klar for sin fjerde periode, og de fleste vil mene at han fortsatt er mentalt oppegående.

Lønning ser direkte på meg og bedyrer at han ikke har anlegg for å angre på avgjørelser han har tatt.

– Når man har lyst til mange ting samtidig, må man velge noe. Sånn er det bare, ler stortingsrepresentanten, som ikke tror han har anlegg for å bli ensporet eller å bli oppslukt av en eneste interesse.

- Men det hender jeg savner å leve tett på studentene. Jeg har alltid likt å undervise, å veilede og å kommunisere med studentene.

Jeg har aldri skjønt universitetsfolk som sier at det ville vært fint å jobbe ved Universitetet om det ikke hadde vært for de elendige studentene. Jeg har aldri opplevd det å undervise som noen byrde. Det er et privilegium hvert år å ta imot et nytt kull av unge mennesker som er i den mest oppegående fasen av livet. I de åtte årene jeg var rektor slo det meg forresten at studentene hadde en tendens til å bli yngre og yngre for hvert år, smiler Lønning selvironisk.



Prinsipper forsvinner

Høyres nestor på Stortinget har framstått som en av få politiske debattanter som går inn i prinsipielle debatter med styrke og engasjement. I stortingssalen er det blitt langt mellom prinsipielle innlegg og grunnleggende debatter. Er det noen som vet hvorfor?

– Det er et veldig interessant spørsmål som jeg har reflektert en del over og som vi har snakket sammen om i presidentskapet. Det finnes ikke noe enkelt svar på hvorfor utviklingen har gått i den retningen, men jeg tror at Thorbjørn Jagland har rett i at media har overtatt en del av rollen som stortingssalen hadde før, og at debatten billedlig talt foregår i Vandrehallen i stedet for inne i salen.

– Ved større debatte, er det veldig sjelden at noen fra pressen gidder å sitte i Presselosjen, og enda sjeldnere at de gidder å referere noe. Om man går 20 år tilbake i tid, ble stort sett alt referert ganske utførlig i dagsavisene. Nå vil man i stedet ha egne intervju med nøkkelpersoner, fordi man har lagt seg til en dramaturgi i media der man tror at tingene må spisses for at det skal bli lest. Og da må det ha karakter av såkalte «utspill». Helst skal man sprite det opp med at noen «raser».

– Den andre forklaringen er at Stortinget selv har valgt å organisere arbeidet på en måte som gjør selve salen mindre interessant. De store politiske prosessene foregår i komitemøtene, uten media til stede. Når komiteen har lagt fram sin innstilling har lufta gått ut av ballongen. Da kan man regne seg fram til flertall, og da er ikke saken interessant lenger.Det eneste man da er opptatt av, er konklusjonene, mens begrunnelsen for standpunktene blir uinteressante.



«Arbeidsløs»

Lønning har selv ivret for å avskaffe vervet han bekler i dag. Dersom ikke Stortinget ombestemmer seg i løpet av de neste ti månedene, går han over i historien som Lagtingets siste president. Fra høsten 2009 vil ikke stortingsrepresentantene bli fordelt på Odelsting og Lagting når lovsaker skal behandles. Alt vil foregå i plenum i stortingssalen.

Den siste president har ikke tro på at reformen automatisk vil bidra til å revitalisere stortingssalen som hovedarena for ideologiske og politiske debatter.

– Behandlingen i Lagtinget blir oppfattet som en reprise, og det er sjelden at et møte tar mer enn tre til fem minutter. Dermed blir i realiteten Lagtingets medlemmer utelukket fra å delta i lov-debatter de er engasjert i.

– Den mest konkrete årsaken til at vi gjorde endringen nå, er at vi moderniserte Riksrettsordningen. Danmark gjorde det samme for omlag 15 år siden, og de har gode erfaringer med det.



Gode relasjoner

Saksbehandling, prosedyrer og debatter er selvfølgelig sentralt på Stortinget. Men hvordan er egentlig forholdet representantene imellom. Det må vi få et svar på fra mannen som nylig ble enkemann etter 46 års ekteskap med Kari.

– De personlige relasjonene var en av de absolutt positive overraskelsene da jeg kom inn på Stortinget. De kan fungere vel så godt på tvers av som innenfor partigruppene...Velgerne har en oppfatning om at politiske motstandere er det samme som uvenner. Det stemmer overhodet ikke. Forholdene her går utenpå de fleste andre arbeidsplasser når det gjelder gode personlige relasjoner. Men Stortinget er jo ikke noen vanlig arbeidsplass heller. Det betyr at man bruker tid på å finne ut av kodene. Man bruker gjerne en periode på å finne ut av hva man gjør og hva man ikke gjør.

– Tror du vi i fellesskap klarer å finne veien til Lagtinget slik at jeg kan få tatt noen bilder av deg på rett plass?

– Det går bra...

– Da kommer jeg forresten på noe, sier Lønning, og forteller om en fotograf som ba om å få ta bilde av ham på presidentplassen etter at de hadde vedtatt å legge ned Lagtinget.

– Der står det en svart stemmeurne og fotografen spurte hva den var til. Jeg svarte at den skal brukes til å oppbevare asken av den siste Lagtingspresidenten i. Det beste var at han nesten trodde på meg, forteller presidenten, og vi slår begge latterdøra på vidt gap i det vi åpner kontordøra.

– Er det virkelig DagenMagazinet som ler så høyt? spør Mari Mæland på forværelset.

Det bekrefter vi, uten blygsel, overfor damen som har vært korrekturleser i Dagen «for lenge siden».