Varslerhamsterhjulet i NLM

26. november 2018 ble mitt første varsel ringt inn til skoleseksjonen i NLM. 3 år, 30 involverte og over 300 e-post senere er varselet fremdeles ikke undersøkt.

Arbeidsmiljøloven §2 sier at «arbeidstaker kan varsle eksternt til media eller offentligheten for øvrig dersom (...) arbeidstaker først har varslet internt». På det grunnlaget inviterer jeg deg med noen runder inn i NLMs hamsterhjul for varslere.

Det hele startet med at jeg varslet om det jeg opplevde som et utrygt skole- og arbeidsmiljø ved Kvitsund Gymnas, en plikt jeg hadde etter opplæringsloven §9a-5. Jeg gjorde det riktig tjenestevei, til NLMs skolesekretær.

Styreleder for skolen samt leder NLM Norge henla imidlertid raskt saken uten noen videre undersøkelse. Hovedstyrets formann ble så varslet. Han lovet å ta saken på alvor, men jeg hørte ikke noe mer.

Da jeg like etter ble omplassert fra lektor til renholder ved skolen, opplevde jeg dette som gjengjeldelse. Jeg varslet derfor etter «Rutine M» i NLMs forskrifter til generalsekretæren. Heller ikke denne varslingen fikk jeg respons på. Etter tre måneder etterlyste jeg svar.

Da ble jeg tilbudt samtaler med en ekstern konsulent med uklar tilknytning til ledelsen og Kvitsund Gymnas. Samtalene førte ikke til noe konkret. Dermed mistet jeg håp om at ledelsen ville forholde seg til varslingene mine, og jeg søkte advokatbistand. Et søksmålsvarsel ble rettet mot Kvitsund Gymnas.

I svaret fra skolen lå det ved et notat signert generalsekretæren. Det inneholdt så drøye påstander at jeg så meg nødt til å sende et nytt varsel, nå på organisasjonens øverste leder. Hovedstyrets formann svarte at varslingen skulle opp på styrets møte like etter nyttår.

Et par uker etter møtet fikk jeg vite at «nye prosedyrer for behandling av slike henvendelser» var ønsket å ha på plass før en vurdering av varselet kunne gjøres. I mars 2021 snurret hovedstyret videre på hjulet idet de ba det nye varslingsutvalget ta seg av varslingene mine.

I april fikk jeg klarsignal til at utvalget kunne behandle dem. En måned senere kom kontrabeskjed, varslingsutvalget ville kun behandle varslingen mot generalsekretæren, ikke det som gjaldt Kvitsund. Samtale ble lovet i august.

Varslingen knyttet til Kvitsund skulle sendes til regionledelsen i sør og øst. En ny ventetid startet. Ny mailkorrespondanse til hovedstyrets formann med spørsmål om regionenes rolle.

Jeg fikk igjen bekreftelse på at regionledelsen var koblet inn, men med en liten tilleggsopplysning: «Administrasjonen ved hovedkontoret skal gi bistand/støtte til regionene i varslingssaken». Skulle hovedadministrasjonen gi råd i en varslingssak hvor de selv også var «påvarslet»?

En hel måned gikk, jeg hørte ingenting. Mot slutten av august leverte plutselig varslingsutvalget sin rapport, og hovedstyret konkluderte med å uttrykke tillit til generalsekretæren.

Selv var han takknemlig for at han ble frikjent og saken avsluttet. Hvorfor var ikke varselet mitt på generalsekretæren behandlet? Nye spørsmål måtte avklares. Varslingsutvalget tilbød samtale, men klarte ikke gi tilstrekkelig informasjon om agenda, eller hvordan saken skulle tas videre.

Å utlevere seg nok en gang til noen som kun ville høre uten å kunne gjøre noe, virket meningsløst, og hovedstyret hadde jo allerede konkludert offentlig på grunnlag av utvalgets rapport. Da det i tillegg ble kjent at det kunne stilles store spørsmål med utvalgets habilitet, bad jeg hovedstyret selv behandle varselet mot generalsekretæren.

Styret svarte imidlertid at når jeg ikke ønsket å snakke med utvalget, avsluttet de varslingssaken. Samtidig ble NLMs advokat i Virke involvert for å bistå regionlederne med varslingen knyttet til Kvitsund.

Et par uker senere tok advokaten på nytt kontakt. Nå var ikke lenger regionene riktig instans for varselet likevel, men derimot Kvitsund Gymnas.

Hvordan var det mulig at skolen skulle behandle et varsel på seg selv, et varsel skolestyrets leder allerede hadde henlagt? Ny mailkorrespondanse med hovedstyret, og nye oppklaringer med regionene.

Hvem hadde engasjert advokat i Virke? Var det regionene, hovedstyret eller den påvarslede hovedadministrasjonen? Regionlederne bekreftet nok en gang at de ikke var involvert i saken, men kunne også fortelle at det var hovedadministrasjonen som hadde engasjert advokat. Hovedstyret hørte jeg aldri noe mer fra.

Siden hovedstyret setter pris på varslinger, har jeg fremdeles overskudd til noen runder til i hjulet mens de finner ut av hvordan varslene skal behandles.

30. september kom foreløpig siste hjulsnurr fra NLM, via advokaten i Virke. Hun skrev at NLM vil «vurdere om de er rett adressat for et slikt varsel, og hvordan saken eventuelt skal håndteres videre».

Etter tre år har jeg altså forsøkt å springe med så godt jeg har kunnet, men i realiteten ikke kommet av flekken. Jeg begynner å bli ganske svimmel. Hvem som har ansvaret for varslingene mine, hvem som vet hva, og hvor mange som egentlig burde meldt seg inhabile, er ikke godt å si.

Jeg konstaterer at hovedstyrets leder 28. august uttaler i Dagen: «Vi setter pris på at varslerne har kommet med sine saker. Det er viktig at de har meldt fra om disse opplevelsene av kritikkverdige forhold i organisasjonen. Vi tar sånne historier på alvor».

Varslinger forsvinner ikke bare de blir sendt tilstrekkelig mange ganger fra den ene til den andre, eller om man bestemmer seg for å avslutte saken. Men siden hovedstyret setter pris på varslinger, har jeg fremdeles overskudd til noen runder til i hjulet mens de finner ut av hvordan varslene skal behandles. Og nå er offentligheten invitert til å springe sammen med meg.