LUTHER: Hvor lenge kan vi beholde en så høy samfunnstillit uten effekten av - unnskyld uttrykket - vaksinen fra også den lutherske arven? spør Bjørn Are Davidsen. Foto: Hendrik Schmidt / AP / NTB

Vaksinert av Luther?

Det er bare å innrømme det: Seneste året har jeg vært bekymret. Jeg har vært redd for å bli smittet, har engstet meg for folkehelse, arbeidsplasser og økonomi.

Kanskje har likevel vaksiner bekymret mest. Ikke fordi jeg trodde de var farlige, men fordi jeg stadig leste om noen som nektet å ta dem.

Heldigvis gikk det ikke som jeg fryktet. I stedet for at færre tok vaksinen enn FHI forventet, endte det med langt flere. Hva skjedde?

For det var flere grunner til bekymring. På Facebook, YouTube og i diskusjonsfora delte vaksineskeptikere lenker om legemiddelindustrien, myndigheter som løy eller tok feil, og alle slags skader av vaksiner.

Prøvde jeg å formidle noe positivt om vaksiner, var svaret klart: Vaksiner i alminnelighet - og for Covid 19 i særdeleshet – er laget for å skade eller overvåke oss.

Som jeg skrev i en artikkel i fjor var dette dårlig nytt for folkehelsen – altså for deg og meg: Jo færre som vil la seg vaksinere, jo lengre tid ville det ta å åpne samfunnet og desto mer kreves systemer for å skille vaksinerte fra andre, bare for å gå ut døren.

Jeg hørte om vaksineskepsis fra mange hold, enten det var sykepleiere på 36 eller sykehjemspasienter på 96. Tall fra USA forsterket bekymringen.

Kun 14 prosent av svarte hadde tillit til vaksinen, og mange andre så den som del av en konspirasjon.

Men så hadde jeg glemt Luther.

Norge er et land som skiller seg ut. Vi har høy tillit til myndighetene. USA vokste i stor grad frem ved dissidenter som rømte fra forfølgelser eller diskriminering i Europa.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det har vært spenninger mellom statlige og føderale myndigheter siden 1700-tallet. I et slik klima aksepterer man lettere påstander som sår tvil om nasjonale beslutninger, og ikke bare når feil parti har makten.

De seneste tiårene er en del av denne skepsisen også eksportert til Norge.

Vi ser tilsvarende i mange øst-europeiske, afrikanske og asiatiske land. I Russland er nesten seksti prosent skeptiske eller usikre på vaksinen.

Holdninger til myndigheter påvirkes av mange faktorer. Blant disse også hvor tett forbindelse det er mellom kirke og stat.

Katolske kirker har i større grad vært i opposisjon enn lutherske, som ofte var en del av staten.

I katolske land kan man godt holde seg inne med kirken, uten at det skaper lojalitet til staten. Lojaliteten blir ikke større hvis staten motarbeider kirken.

Nils Ivar Agøy, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, argumenterer for at hvis kirken vekker tillit i land der stat og kirke i liten grad er konkurrenter, kan det gi til et positivt syn også på staten.

Kanskje så vi noe av dette også i Norge i middelalderen?

Nettopp fordi reformasjonen i Norge ble gjennomført ved vedtak ovenfra, og fra utlandet, gikk det flere generasjoner før den var gjennomført i praksis.

Gjennombruddet for luthersk tro og tanke kom kanskje ikke før vekkelsene mot slutten av 1700-tallet. Organisasjonskulturen som vokste frem noen tiår senere fikk også stor betydning, med alle kristelige foreninger og dissidentmenigheter som involverte kvinner, fattige uten stemmerett og andre som ellers ikke kom til orde i samfunnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dette har også dannet mønster for sekulære og politiske foreninger helt frem til i dag.

Et stykke på vei ble det styrket av et annet luthersk ideal, toregimentslæren med røtter tilbake til flere sentrale tenkere i kirkehistorien.

For Luther var det viktig å formidle at Gud for det første bruker kirken til å hjelpe oss i det åndelige, til frelse og et godt forhold til Gud.

Og for det andre bruker han staten til det verdslige, til å skape gode samfunn. Kirken skal ikke styre samfunnet og staten ikke kirken.

Realitetene var imidlertid lenge ganske annerledes. Ikke fordi kirken forsøkte å styre samfunnet, men fordi kongen kontrollerte kirken.

Mens kirke og fyrster i mange land levde i tildels store spenninger, så man i Norden ikke på stat og kirke som konkurrenter. Tvert imot var alle myndigheter innsatt av Gud.

De skulle adlydes, så lenge det ikke stred med bud og formaninger i Bibelen.

Selv om dette kunne misbrukes, skapte det over tid mer samhold. Jo mer positivt prestene bidro lokalt, jo sterkere tillit til både kirken og staten som prestene handlet på vegne av.

Kanskje er det altså nettopp Luther og Hans Nielsen Hauge som FHI kan takke for at deres vaksineringsprognoser slo feil, selv om de var svært optimistiske.

Ifølge forskning.no beregnet man opprinnelig at 90 prosent ville takke ja, altså skyhøyt over andre. Flere land sliter med å komme over 60 prosent.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Resultatet? Vi ligger høyt over prognosen. For en av de ferdigvaksinerte gruppene er vi helt oppe i 98 prosent.

Én grunn er detaljert informasjon fra myndighetene om effekter og bivirkninger, men samtidig kreves tillit til avsender for å akseptere informasjon.

Trenger vi snart en ny dose Luther?

Derfor har det nok også styrket tilliten at man stanset bruk av vaksiner med for høy risikofaktor.

Men dette skjedde ikke i et kulturelt eller historisk vakuum. Vi har bygges tillit over generasjoner. Dess sterkere tillit, jo mer påvirker det nye generasjoner og innflyttere.

Selv om vi fortsatt finner skepsis i enkelte grupper, har dette lite betydning for totalen.

Dermed kan vi nå åpne samfunnet igjen – med større trygghet enn mange andre land og der noen har vært nødt til å stenge ned igjen.

Det er ingen grunn til å argumentere for en ny enhet mellom stat og kirke. Resultatene av en slik forening har vært høyst blandet.

Vi kan takke flere enn Luther og Hauge for det norske tillitssamfunnet. Men deres betydning har gitt meg ny bekymring.

Hvor lenge kan vi beholde en så høy samfunnstillit uten effekten av - unnskyld uttrykket - vaksinen fra også den lutherske arven?

Trenger vi snart en ny dose Luther?