Tallenes tale kan være uklar

Vi bør ikke slå oss til ro med at mange kommer til kirken. Det avgjørende er hva de faktisk får med seg fra kirken.

Ingen bispedømmer i Norge kan skilte med en høyere andel konfirmanter enn Hamar, fortalte Dagen i går. I samme avis kunne vi lese om historieprofessor Philip Jenkins analyse av religiøse trender i Europa, og litt om hvilke framtidsutsikter han ser for kristendommen og islam på kontinentet. Begge eksemplene illustrerer et vesentlig poeng. Statistikk kan gi oss vesentlig informasjon, men formidler ikke hele sannheten.

På både konservativt og liberalt kirkelig hold kan det være fare for at man misbruker statistikk som argument. Noen mener liberal teologi tømmer kirkebenkene fordi kirken framstår som et blekt åndelig speilbilde av sin egen tids idealer. Andre mener konservativ teologi, som ikke er lydhør for «sunn fornuft», gjør folket fremmed for kirken. En diskusjon om årsaker til voksende eller minkende oppslutning er spennende, men blir fort et blindspor. For en kristen kirke bør ikke det viktigste være hvor mange den samler, men om den følger sin Herre i sannhet og kjærlighet. Veksten får være opp til ham.

På den andre siden er det med rette sagt: Vi skal telle mennesker, for mennesker teller. Å få tallfestet noe er ofte en god begynnelse når vi skal bedømme tingenes tilstand. Det gjelder mange områder i livet.

Mange statistikker vitner om at avkristningen i Europa er kommet urovekkende langt på mange måter. Kunnskapen om innholdet i kristen tro er blitt skremmende lav på kort tid. Kirkenes innflytelse på menneskers tanker om livets største spørsmål, og hvordan livet leves, synes å være betydelig svekket.

På den andre siden har den kristne kirke gjort mange spådommer om undergang til skamme, som Jenkins påpeker. Han viser til land der kirker fortsatt har innflytelse, til det preget som kristendommen stadig setter på europeisk kultur og til de mange kristne innvandrerne som kommer til vår verdensdel. Det vitner om muligheter for kirken.

Tilsvarende ligger det også et stort potensial i at 72 prosent av 15–åringene i Hamar lot seg konfirmere kirkelig i fjor. De kommer til kirken i en livsfase da de store spørsmålene i livet blir aktuelle på en ny måte, og da de kan være åpne for å ta mer selvstendig stilling til dem.

I Guds rike er kvalitet en forutsetning for at man skal glede seg over kvantitet. Sagt på en annen måte: Vi bør ikke slå oss til ro med at mange kommer til kirken. Det avgjørende er hva de faktisk får med seg fra kirken. «Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann? Hva hjelper det vi vet at du døden for oss led, når vi ei står mot Satens verk i troen frisk og sterk» spurte den danske salmedikteren Hans Adolph Brorson på 1700–tallet.

Spørsmålet er ikke mindre aktuelt i dag. Det er interessant å vite hvor mange europeere som regner seg som kristne, går på pilegrimsferd eller deltar på kristne kulturarrangementer. Og oppslutningen kirkelige handlinger og aktiviteter kan være en indikator på hvilken kontakt en kirke har med sitt omland. Men testspørsmålet for alt kristent arbeid må likevel være om det resulterer i at Jesus blir trodd, elsket og etterfulgt.