«...og han elsket dem helt til det siste»

I dag står vi på terskelen til dagene da vi minnes de viktigste hendelsene i menneskets historie.

Stadig behøver vi å komme tilbake til det som skjedde, og ikke minst hvorfor det skjedde. Dette er en kilde til håp og mening, glede og takknemlighet.

Påskebudskapet er framfor alt et kjærlighetsbudskap. Sviket, smerten og sorgen som kulminerer med den dypeste fornedrelsen av Guds egen sønn, er på en side sett den mørkeste flekken i menneskeslektens gigantiske og beksvarte synderegister. I all sin gru viser behandlingen av Jesus hvor dypt vi er falt. Vi bør nemlig ikke ubetenksomt skylde på den feige Pontius Pilatus, hans brutale romerske soldater eller misunnelige religiøse ledere i Jerusalem.

God kristen teologi må fastholde at det var alle menneskers synder som førte Jesus i døden. De involvertes ugjerninger vitner i første rekke om at de led av samme sykdom som alle mennesker lider av: trangen til opprør mot Gud, ønsket om å ta hans plass og viljen til å la et uskyldig medmenneske lide hvis vedkommende blir brysom.

På denne dystre bakgrunnen blir Jesu motivasjon og drivkraft desto mer overveldende. Ikke bare hadde han vist en ufattelig kjærlighet gjennom livet han levde. Han fortsatte å gjøre dette helt inn i døden. Den lange, sterke og dype framstillingen av påskens hendelser i Johannes–evangeliet, innledes med en nydelig beskrivelse av Jesus. Evangelisten forteller at Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. «Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste» (Joh. 13,1).

En av de sterkeste Messias–profetiene i Det gamle testamente ser fram mot at dette skulle skje. Sangen om Herrens lidende tjener i Jesaja 53 forteller om ham som ble såret for våre lovbrudd og knust for våre synder. I avslutningen heter det i en av de norske oversettelsene at han «ba for overtredere», i en annen at han «gikk i forbønn for syndere».

Fra korset ba Jesus om at Gud Fader ikke måtte tilregne bødlene denne synden. Dette viser Jesu hjertelag. Han ga livet for oss i kjærlighet. I avskjedstalen til disiplene sine påpekte Jesus at ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere», skriver Paulus i Romerbrevet. Og Johannes understreker i sitt første brev at kjærligheten ikke er at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder.

De kommende dagene kan gi oss et møte med tilværelsens dypeste og kaldeste mørke, men også det sterkeste og varmeste lys. Påsken handler om hatet som møter kjærligheten – og taper. Der og da var det ingen som forsto at Gud brukte syndige menneskers handlinger til å ta oppgjør med all verdens synd. Hans sønn tok regningen for at vi skulle slippe. Det er virkelig nåde. Håpet er ikke knyttet til hva vi fortjener, men til Guds inderlige og ufortjente barmhjertighet.

Ordet påske kommer av det hebraiske «pesach», som betyr forbigang. Det minner om den første jødiske påske i Egypt, da dødsengelen gikk forbi dørene på hus der det var strøket lammeblod på dørstolpene. Det var et forbilde på den virkelige påsken, som vi feirer. Jesu død og oppstandelse gir et urokkelig håp for alle som vil ta imot. Større rikdom finnes ikke. God påske!