Folkerettslig navlebeskuelse

Regjeringens krigshissende språk mot Russland er farlig for våre nasjonale interesser.

I sin leder 12. mai skriver Vebjørn Selbekk om den russiske anneksjonen av Krim, og han hevder at dette var den første gangen siden 1945 at Europa-kartet ble endret på denne måten. Dette er rett og slett feil, og det var vi som startet rekken med alvorlige folkerettsbrudd da vi gikk til krig mot Jugoslavia uten et mandat i FNs sikkerhetsråd.

Før vi gikk til krig mot Jugoslavia, fikk de et ultimatum om at de måtte godta en folkeavstemning i Kosovo (ikke resten av Jugoslavia) innen tre år om Kosovos uavhengighet. Med en overveldende majoritet av 90 prosent albanere i Kosovo, ville resultatet gitt seg selv, og i prinsippet er dette mye verre enn det Russland gjorde på Krim hvor ingen mennesker ble drept.

Dette er betingelser som ikke noe uavhengig land ville ha godtatt, noe som også Thorvald Stoltenberg sier seg enig med meg i. Det er også interessant å se at regjeringens medlemmer ikke vil diskutere disse spørsmålene, selv om de i 1999 mente at krigen mot Jugoslavia var et klart brudd på folkeretten.

Statsråd ved statsministerens kontor Vidar Helgesen var da forsker ved Institutt for forsvarstudier, og han skrev da artikkelen «Kosovo og folkeretten», en solid juridisk analyse av spørsmålet om det fantes et folkerettslig grunnlag for angrepet på Jugoslavia. Helgesen konkluderte følgende på om krigen mot Jugoslavia var i pakt med folkeretten:

«Jeg er kommet til at et slikt grunnlag ikke finnes verken i FN-pakten eller i folkerettslig sedvane. Det er heller ikke grunnlag for å si at intervensjonen har skapt ny folkerett.»

I dag vil han ikke svare på om han mener det samme, men han skriver følgende i en epost som svar på mitt spørsmål: «Det går ikke an – heller ikke folkerettslig – å sammenligne NATO-intervensjonen i Kosovo med den russiske annekteringen av Krim.»

Selvfølgelig er anneksjon annerledes fra det å gå til krig som Norge og våre NATO-allierte har gjort flere ganger siden slutten av den kalde krigen. Jeg kan også legge til at jeg offentlig har kritisert anneksjonen av Krim.

En bok som ikke har fått så mye oppmerksomhet som den fortjener er Ståle Eskelands «De mest alvorlige forbrytelser» fra 2011. I dagens situasjon er denne boken meget aktuell med presise og gode juridiske betraktninger. Denne boken burde være obligatorisk å lese for alle politikere, journalister og aktivister som uttaler seg offentlig om folkerettsbrudd.

For de som kritiserer Russland er det nyttig å se på hvordan Norge har brutt folkeretten, først mot Jugoslavia i 1999, så mot Afghanistan i 2001 med et tvilsomt FN-mandat. Norge, under forsvarsminister Kristin Krohn Devold, besluttet å støtte USA og Storbritannia med Arthur-radarer i krigen mot Irak i 2003 for å lokalisere irakisk artilleri.

I 2011 gikk Norge langt utover mandatet med å beskytte sivile, og de var med på å legge forholdene til rette for regimeskifte, stikk i strid med FN resolusjonen. NRK Brennpunkt har med dokumentaren «De gode bombene» gitt et godt bilde av hvordan vi gikk til krig uten at Stortinget var samlet og kun ved hjelp av SMS fra utenriksministeren.

Regjeringens krigshissende språk mot Russland er farlig for våre nasjonale interesser, og det er en skam at vi ikke engang vil hjelpe russerne med å heve et fly som var med på å frigjøre Norge under 2. verdenskrig.

Men det kan synes som om offiserer fra Forsvaret har en mer edruelig holdning enn regjeringen og journalister når Tormod Heier som er forsker og oberstløytnant ved Forsvarets stabsskole snakker om Vestens maktarroganse i en kronikk i Dagens Næringsliv.

Russland har kun fulgt Vestens dårlige eksempel når det gjelder folkerettsbrudd. Krigen i Georgia i august 2008 kom ikke på et tilfeldig tidspunkt rett etter at Norge og Vesten hadde anerkjent Kosovo som egen stat. Russland gjorde det samme mot Sør-Ossetia og Abkazia som vi gjorde mot Kosovo. Déjà vu.