Asylinnvandringens paradokser

Krisen i Middelhavet kan ikke reduseres til et spørsmål om hjertelag. Dessverre.

I romanen blir den nordlige halvkule overveldet av en innvandringsbølge fra sør. Politikerne toer sine hender i høye hus med væpnede vakter. Dagens masseinnvandring til Europa er ingen tsunami, men den er stor nok til å sette de som ønsker den velkommen under press. Virkelighetens innvandrere kommer også i rustne farkoster og forferdede idealister spiller en sentral rolle.

For mens aktivistene mener dette kun er et moralsk spørsmål, vil kjøligere hoder se et motsetningsfylt bilde. Dersom alle flyktninger fra Nord-Afrikas kyst vinner fram, vil dette kunne føre til millioner av innvandrere til et Europa hvor innvandringsskepsisen alt er stor. Det hjelper ikke at de rike Golf-statene som har pustet på krigen i Syria unndrar seg. De gir nesten ikke asyl.

Ifølge verdensbanken mottok Saudi-Arabia 559 asylsøkere i perioden 2010-2014. Kuwait, De forente arabiske emirater, Bahrain og Oman er like påholdne. Disse er blant verdens rikeste land. Derfor er det misvisende å snakke om båtflyktningene som en «dugnad». Dessuten gir dugnadsmetaforen inntrykk av at det er et gitt antall asylsøkere som skal fordeles, mens alt tyder på at jo flere som får asyl, jo flere vil søke.

Hadde flyktningene utelukkende kommet fra krigene i Midtøsten ville saken vært enklere, men båtfolket er en blanding av fordrevne, forfulgte og økonomisk motiverte flyktninger. Det er derfor båtene gjennomgående er fulle av unge menn. Ifølge Oxford-økonomen Paul Collier sier om lag 40 prosent av befolkningen i fattige land at de ville emigrere, om de kunne.

På noen korte tiår har innvandring endret befolkningssammensetningen i de fleste europeiske land. Norge kan tjene som eksempel. I 1970 var 1,3 prosent av den norske befolkningen av utenlandsk opprinnelse. I 2013 var det samme tallet 14 prosent. EU-gjennomsnittet for befolkningen som er fra utenfor Europa ligger på om lag seks prosent – 32 millioner.

I takt med at landegrensene er blitt lukket, velger asylsøkere i økende grad sjøveien. De tar stor risiko. Ifølge Amnesty International har minst 23.000 innvandrere mistet livet i forsøket på nå Europa, de fleste til sjøs. Tallet er stigende. EU mottok i 2013 mer enn 350.000 søknader om internasjonal beskyttelse, dette tallet vokste til 626 000 i 2014.

Europa sliter altså med å forene sine idealer om humanitet og åpenhet med at antallet innvandrere overstiger evnen og viljen til å ta dem imot. Dette er et sær-europeisk problem. Europa utgjør sju prosent av verdens befolkning, tjuefem prosent av verdens verdiskapning og mottar åtti prosent av verdens asylsøknader.

Asylinnvandring fremstilles ofte som noe uunngåelig. Det er det naturligvis ikke. Det er valgt. Det er derfor enkelte land tar imot mange asylsøkere, mens andre land tar imot få. I stedet for å begrense tilgangen til asyl har europeiske land forsøkt å gjøre det vanskeligere å nå stedene hvor asyl kan søkes.

EUs felles asylpolitikk dikterer at asyl må søkes i landet som søkeren først kommer til. Disse landene har gjennomgående streng asylpraksis. Resultatet er en stor økning i ulovlig innvandring. Et sinnrikt nettverk av smuglerruter sluser asylsøkere mot nord, hvor praksisen blir progressivt snillere.

Lengst mot nord ligger Norge og Sverige, som har noen av de snilleste asylordningene i verden. I 2012 innvilget Portugal null asylsøknader per 100.000 innbyggere. Frankrike innvilget 22 og Danmark 38. De tilsvarende tallene for Norge og Sverige var respektivt 123 og 161.

Åpningen av Schengen-området i 1995 fjernet mye av grensekontrollen innad i Europa. Det var ment å kombineres med streng overvåkning av EUs yttergrenser. Dette skjedde kun delvis. Asylinnvandringen har økt dramatisk. 2015 vil trolig bli et nytt toppår, hvor de 150.000 ulovlige ankomster fra 2014 ligger an til å dobles.

Størrelsen på innvandringen til Europa mangler sidestykke. Mens tilhengerne av dagens regime hevder at innvandringen er nødvendig av moralske, demografiske og økonomiske årsaker, hevder motstanderne at de samfunnsmessige kostnadene ved dagens innvandring er i ferd med å bli for store.

Byrdene ved asylinnvandring fordeles ujevnt. Landene i sør blir sittende med mange asylsøkere. Steder som Italia, Bulgaria og Hellas har sterke motiver for å skyve asylsøkere tilbake over yttergrensa, eller å sende dem videre mot nord uten å ta fingeravtrykk. Italia har således alt eksportert anslagsvis 1.000.000 asylsøkere til land som Tyskland, Sverige og Norge.

Landene i nord mottar flere innvandrere enn hva borgerne er villig til å akseptere. Storbritannia vil nå fjerne Den europeiske menneskerettskonvensjonen fra sitt lovverk for å lette utsendelse av kriminelle innvandrere. Da Schengen-landet Sveits i februar 2014 besluttet å innføre begrensninger på arbeidsinnvandring, reagerte EU-kommisjonen med forferdelse.

Fra EUs ståsted handler dette om å forsvare fri flyt av arbeidskraft, samt om å hindre at stater på egenhånd reforhandler avtaleverket. Fra sveitsisk side påpekes det at Schengen-samarbeidet tillater «fri flyt» av mer enn ­arbeidskraft.

Den sveitsiske folkeavstemningen var en respons på to uforutsette aspekter ved Schengen-samarbeidet. Det ene er såkalt «trygdeturisme» (kåret til det hesligste begrepet i det tyske språk i 2013) hvor folk fra nye EU-medlemmer flytter til andre Schengen-land for å dra nytte av deres velferdsytelser fremfor å jobbe.

Det andre aspektet er at mens ulike land har ulik asylpraksis, vil en asylsøker som er gitt opphold i ett land, i praksis ha tilgang til alle – i teorien bare som turister, men de fem til åtte millioner innvandrerne som, ifølge The Financial Times, lever i Europeiske land uten lovlig opphold forteller en annen historie.

Det er bakteppet når Spania siden 1980-tallet har gitt amnesti til 1,2 millioner ulovlige innvandrere, eller når Sverige tilbyr permanent opphold til enhver flyktning fra borgerkrigen i Syria. De vet at mange vil bosette seg annetsteds.

For å nyte godt av Europas liberale asylregler, må søkerne først omgå stadig tøffere grensesperringer. Dette har utviklet seg til en dødelig versjon av barneleken hauk og due. Folk kaster loss i synkeferdige farkoster i håp om å bli reddet av europeisk kystvakt. Minst 23.000 innvandrere har i nyere tid mistet livet i forsøket på nå Europa.

I boken Exodus påpeker Oxford-økonomen Paul Collier det umoralske i at Europa på den ene siden bygger opp grensevern for å holde asylsøkere ute for deretter å dusje dem med rettigheter så snart de setter foten på europeisk jord. Han mener at EUs asylpolitikk oppmuntrer innvandrere til å risikere livet. Han har rett i dette.

Innvandringsbølgen vi nå ser er drevet fram av forhold i opprinnelseslandene, snarere enn etterspørsel i mottakerlandet. Derfor har innvandringen tiltatt på tross av at Europa er i økonomisk krise. Collier påpeker at rundt 40 prosent av befolkningen i fattige land sier at de ville emigrere hvis de kunne. Blant asylantene er det et betydelig innslag av økonomiske flyktninger som forteller den historien som gir opphold.

Fire ulike hensyn kolliderer. Det første er, paradoksalt nok, demokratiet. Dette er forankret i tanken om at folkeviljen slik den uttrykkes i valg, teller. Opinionen i europeiske land er for tiden innvandringsskeptisk. Dette står i spenning med den liberale staten, som styrt av lover. Stater må leve opp til sine internasjonale forpliktelser. Disse forpliktelsene inkluderer EUs rett til fri flyt av arbeidskraft, FNs flyktningkonvensjon og EUs felles asylregelverk.

Nasjonal identitet er et tredje moment. De store volumene gjør innvandrere vanskelige og kostbare å integrere. Dagens innvandringspraksis overstiger de fleste staters evne til integrasjon, noe som skaper rivninger mellom nye og gamle borgere.

Et siste moment som gjør noe som er komplisert til en floke, er at liberale stater er markedsøkonomier som avhenger av fri flyt. Jo friere, jo bedre synes historien å lære oss. Innvandring gir økonomien tilgang til arbeidskraft og nye tanker som fremmer innovasjon.

Vi ser at de fire prinsippene trekker i ulik retning. Mens representativt demokrati og nasjonstanken trekker i retning av restriktiv innvandringspolitikk, peker de to andre, rettsstaten og markedsøkonomi motsatt vei. Dette forklarer de mange selvmotsigelsene i innvandringsdebatten. Sett sammen, vanskeliggjøres de to ekstreme løsningene, altså å gi alle som ønsker det asyl og å stenge alle ute. Snarere vil den relative styrken til hver av de fire faktorene trekke i retning av mindre åpne grenser.

I medgangstider, når markedsøkonomien leverer varene og viljen til å underkaste seg overnasjonalt styre er stor, vil resultatet ofte være åpnere grenser, mens i tider når motgang øker behovet for samhold vil hensyn til nasjonen og demokratiet fordre innstramminger.

Innvandringsskepsisen er økende i Europa. Det skeptiske flertallet har i liten grad fått sine synspunkter omsatt i færre innvandrere. EU-reglene gjør innstramming vanskelig. Resultatet er omkampene som nå ryster Europas innvandringsforvaltning. Norge har inntatt en høyst passiv rolle i disse debattene, på tross at vi er blant de som mottar flest asylsøkere.

Her ligger en annen del av svaret på hvorfor innvandring er så omstridt i vår tid. Strømmen av asylinnvandrere reguleres av forhold i opprinnelseslandene, ikke av behovene i mottakerlandene. Masseinnvandring til land i økonomisk krise vil alltid være kontroversielt.

Paul Collier mener Europa har satt seg i sjakk matt ved å signalisere en liberal asylpraksis, mens man bygger opp grensestengsler for å hindre at folk benytter seg av den. Han viser til at Australia løste problemet med druknende båtflyktninger ved å ut-transportere absolutt alle og la deres asylsøknader behandles i tredjeland.

Mange land er skeptiske til redningsaksjoner av den typen Norge nå sender skip til, dels fordi dette utfordrer selve samfunnskontrakten, dels fordi det aktivt oppmuntrer folk til å ta uakseptabel risiko i forventning om å bli reddet. Det vil, paradoksalt nok, trolig føre til flere døde flyktninger.

Mer debatt: Her er de siste 100 publiserte meningsinnleggene i Dagen