Skulle ikke Bibelen hjelpe oss til å forstå?

Bibelselskapets generalsekretær Øyvind Haraldseid skriver i sitt svar til Jon Kvalbein (11.11): «Når verbet (apollymi i Joh 3,16) oversettes med «gå til grunne», ligger det implisitt at dette handler om en evig ødeleggelse. Hva denne evige ødeleggelsen innebærer, beskrives ikke her. Men Kvalbein kan bruke andre tekster, for eksempel i 2 Tess 1,9, for å finne støtte for et syn han frykter forsvinner i revisjonen.»

Egil Strand poengterer i forordet til Håndbok til Det Nye Testamentet at «Ordrett gjengivelse og troskap mot originalen er to forskjellige ting. … Det er derfor typisk hva den kjente ekspert når det gjelder bibeloversettelser, dr. Nida, fortalte …, at da den nye oversettelsen av Det nye testamente ‹Today English Version›, utkom … bemerket en som hadde lest den: ‹Dette kan da ikke være Bibelen, for jeg kan jo forstå den!›.»

Så hva vil førstegangslesere av den yngre garde forstå når de leser «gå til grunne» i Joh 3,16? Vil de forstå det den lærde teologen C. S Lewis som Haraldseid siterer, forstår: «fra erfaring vet vi at når noe blir ødelagt, oppstår noe annet»? Det er jo en fysisk kjensgjerning, men er det det vi assosierer med «gå til grunne» eller Bibelselskapets ord i Konkordans til det nye testamentet (1986) der apollymi oversettes i stikkordsregisteret med «ødelegge»?