Rusens fattigdom

Vi greide aldri å utnytte våre naturressurser på en god måte før vi tok et oppgjør med den nasjonale rusen.

FNs årlige rapport om landenes velferd, den såkalte Human Development Report, utgis hvert år. Den gir ulike indikatorer på velstand i så å si alle verdens land.

Ifølge rapporten er stort alkoholkonsum en av flere viktige vekstbegrensende faktorer, som hemmer menneskelig utvikling og velferd mer enn de fleste andre faktorer.

For det første fører stort alkoholforbruk til en betydelig svekkelse av arbeidskraften og dens produktivitet og innsats.

For det andre bidrar høyt alkoholkonsum til manglende sparing og dermed lavere investeringsvolum.

For det tredje fører høyt alkoholkonsum til ødsling av ressurser, som kunne ha gitt mat og velstand til en langt større del av befolkningen.

For det fjerde fører rus til en rekke menneskelige, sosiale og materielle skader. Dette innebærer at fattigdom og alkoholkonsum er hverandres følgesvenner både på individuelt nivå, familienivå og nasjonalt nivå. På samme måte er ofte psykiske problemer og rusmisbruk følgesvenner.

På begynnelsen av 1800-tallet var norsk velstand alvorlig truet av høyt alkoholkonsum. Introduksjonen av poteta i Norge på 1760-tallet ga umiddelbart en helse- og ernæringsgevinst, sammen med silda, som vendte tilbake til norskekysten tidlig på 1800-tallet.

Overfloden ga også mulighet til økt brennevinsbrenning. Etter at brenningen ble sluppet fri gikk store deler av potetavlingen inn i brennerivirksomhet. Resultatet var at forbruket av alkohol eksploderte. En egen registrering for året 1833 antyder at alkoholkonsumet var oppe i om lag 12,5 liter per innbygger, og langt mer per voksen. Registreringen, som mer var et grovt overslag, konsentrerte seg imidlertid om brennevin.

Alkoholinnholdet i konsumert vin og øl ble for det meste utelatt. Registreringen var i tillegg mangelfull.

Økonomihistorieprofessor Fritz Hodne mente at konsumet av ren alkohol per voksen kan ha vært rundt 20-25 liter på det meste. Eller rundt tre-fire ganger så mye som i dag. Rus var utvilsomt et stort problem. Det la en alvorlig demper på arbeidsproduktivitet og hindret akkumulering av nødvendig kapital. Gjennomsnittlig levealder bevegde seg faktisk nedover da brennevinsbrenningen økte tidlig på 1800-tallet.

Man så imidlertid at noe måtte gjøres med det store rusproblemet både i Norge og internasjonalt. I løpet av 1840-årene innførte Stortinget og kommunene en rekke alkoholrestriktive tiltak. Fri brenning ble forbudt, strenge kontroller ble innført sammen med forholdsvis høye alkoholavgifter. Den reelle prisen på alkohol ble mangedoblet.

Et av de viktigste bidragene var nok likevel fremveksten av avholdssaken som en folkebevegelse både i Norge og i mange andre land. Da lekmannskristendommen og avholdsbevegelsen fant hverandre på midten av 1800-tallet, og mot slutten av århundret, avholdsbevegelsen og arbeiderbevegelsen, ble det en mektig kraft i norsk arbeids- og samfunnsliv.

Da nordmenn ble edrue, sluttet å bruke pengene sine på alkohol, men i stedet arbeidet og investerte, ble også Norge et rikt land. Den økonomiske veksten tok av omtrent samtidig som motreaksjonen på rus kom. Norge opplevde en av de sterkeste vekstratene i hele verden mellom 1850 og 1875. Veksten per innbygger steg fra historiske 0,1 prosent per år til nærmere to prosent.

Forskning viser at vi samtidig var blitt et relativt velstående land i Europa, med et bruttonasjonalprodukt per innbygger langt over det svenske og på nivå med Tyskland og Frankrike. Gjennomsnittlig levealder steg, blant annet som følge av langt færre alkoholrelaterte dødsfall. Arbeidsproduktiviteten fordoblet seg, både som resultat av ny teknologi og en sunnere og mer arbeidsfør arbeidsstyrke.

Mye av æren for den nyvunnede sterke økonomiske veksten må den internasjonale etterspørselen etter fisk, tømmer og norsk skipsfart ta, sammen med ny teknologi og industrireising. Men naturressursene hadde vi hatt hele tiden.

Vi greide nemlig aldri å utnytte våre naturressurser på en god måte før vi tok et oppgjør med den nasjonale rusen. Da vi sa nei til overdreven rus - sa vi nemlig ja til økonomisk vekst og velstand. Den sammenhengen gjelder ifølge FNs egen statistikk de fleste land i verden i dag også. Bare i Norge, viser beregninger at rus kan koste samfunnet så mye som 25-30 milliarder kroner per år, eller 5-6.000 kroner per innbygger. Samtidig er alkoholkonsumet, og dens kostnad for samfunnet, økende.

Cathrine Booth, en av Frelsesarmeens grunnleggere, uttalte at bruken av alkoholholdige drikker er årsaken til styrken i en meget stor del av ondskap, kriminalitet, umoral og nød som finnes rundt oss. Forskere har for lengst vist oss at det er tilfelle. Og de fleste vil være enig i at rusmiddel har en slik pris.

Men så lenge vi bruker dem med måte, er jo det greit. Og det er jo helt sant det. Men Catherine Booth sa noe mer: Dersom vi er enige i at alkoholen har en slik negativ virkning, hvorfor skal vi som kristne i det hele tatt bruke den da?

Det samme spørsmålet stiller jeg meg, og minner om at Bibelen selv sier at vi ikke bør drikke vin om det volder andre mennesker anstøt eller skade. Da burde vel saken være klar, eller?

Åtte personer skifter på å skrive Frispark i helgeutgaven av Dagen. Du kan lese flere Frispark her