Selbekk: Ropstad henger i en meget tynn tråd

Også som statsråd har Kjell Ingolf Ropstad drevet kreativ økonomisk planlegging med gutterommet sitt som utgangspunkt. Nå er det vanskelig å se for seg hvordan han kan fortsette som partileder.

Første bud som velbetalte kommunikasjonsrådgivere gir politikere i temaet krisehåndtering, er å få alt opp på bordet med en gang. For en langt utdratt serie med stadig nye avsløringer, medieopptredener og beklagelser er nemlig oppskriften på totalhavari. Da blir man drevet fra skanse til skanse og saken tar aldri slutt. Sånne prosesser ender som regel opp med et avsluttende pressekonferanse med ett tydelig budskap: Jeg trekker meg.

Nå er det akkurat den dynamikken som er i ferd med å utspille seg i Kjell Ingolf Ropstads såkalte gutterom-gate.

Det som kom frem før valget var krevende, men likevel håndterbart. Formelt hadde han ikke overtrådt Stortingets regelverk ved å være folkeregistrert hjemme hos foreldrene samtidig som han bodde med kone og barn i statsfinansiert pendlerbolig og dessuten leide ut egen bolig på Romerike. Spørsmålet kunne likevel med styrke stilles om hans økonomiske disposisjoner var i tråd med intensjonene bak regelverket.

Den gangen, da Kjell Ingolf Ropstad ble valgt til stortingsrepresentant - og flyttet inn i pendlerbolig - første gang, var han student. Denne nye saken handler imidlertid om at statsråd Ropstad, en mann som sitter rundt Kongens bord, har fortsatt med å bruke gutterommet som utgangspunkt for kreativ økonomisk planlegging. Og denne gangen av skattemessig art.

Det er ingen tvil om at Ropstad har anstrengt seg for å unngå å skatte av sin fordel av å bo i gratis statsrådsleilighet. Han har foreslått for sin mor og far å betale noen av de faste kostnaden i foreldrehjemmet, fordi han da kunne dokumentere at han hadde utgifter der. Selv om han altså ikke bor der og heller ikke har gjort det på 12 år.

Ved å oppgi at han hadde kostnader til bopel hjemme i Agder unngikk han en skatteregning på 175.000 kroner for 2020.

Det er ingen tvil om at Ropstad har anstrengt seg for å unngå å skatte av sin fordel av å bo i gratis statsrådsleilighet.

Kjell Ingolf Ropstad har beklaget dette skattegrepet og sier nå at han vil tilbakebetale det han har spart. Det er klokt. Og i hans parti er tilgivelse som kjent et sentralt begrep, så det vil han helt sikkert få.

Tilgivelse og tillit er imidlertid to ulike ting. Den som skal lede KrF frem mot neste stortingsvalg står overfor en ekstremt krevende oppgave. Vedkommende skal stå i spissen for gjenreisningen av partiet etter det dårligste stortingsvalget siden 1936. Det haster med å få KrF over sperregrensen igjen, hvis partiet ikke skal være ferdig i norsk politikk.

Den personen som skal gjøre denne jobben er avhengig av en meget stor grad av tillit. Den siste utviklingen i gutteromssaken har tæret kraftig på den kontoen. Nå spørs det rett og slett om det er nok tillit igjen.

Og så er det også usikkert hvilke konklusjoner Kjell Ingolf Ropstad selv trekker. Man bør huske hvor grunnleggende personlig denne saken må oppleves for ham.

Fokuset på hans person er enormt. Men også de som står ham nært blir involvert fordi saken handler om bolig- og familiesituasjonen til storfamilien Ropstad. Slik blir også hans kone, barn og foreldre en del av dette politiske hardkjøret. Det må oppleves veldig tungt for ham.

Spørsmålet er hvor lenge Kjell Ingolf Ropstad orker?