Rom for ulike forståelser av Daniels bok

Per Bergene Holm ønsker å bevare Guds ord som autoritet. Det er et anliggende jeg deler fullt ut. Men at dette må henge på forståelsen av Daniels bok og når den ble skrevet, er jeg uenig i. Har man lest forordet i min messianisme-bok fra 2022 (Warrior, King, Servant, Savior: Messianism in the Hebrew Bible and Early Jewish Texts) vil man se at jeg i Skriften ser etter spor av Israels Gud i hans vandring med Israels folk, og regner med att profeter kan få åpenbaring om fremtiden. 

For meg er bibeltroskap ikke å tre et modernistisk bibelsyn ned over gamle jødiske tekster, men å komme så tett som mulig på hva de jødiske skriftlærde mente med tekstene de har gitt oss. Profetene taler først og fremst inn i sin samtid, de aktualiserer tidligere Skriftord til sitt folk nettopp der de er. I langt mindre grad serverer de detaljerte profetier om det som skal skje i en fjern fremtid. Så vet vi også at nytestamentet mange ganger gir oss en ny fortolkning av gamle tekster i lys av Jesu gjerning.

Slik jeg ser det, gir deler av Daniels bok oss åpenbaring som taler inn i makkabeertiden i 2. århundre, i en apokalyptisk litterær form – som tilbakeskuende profeti. Og da gjør åpenbaringsbærerne aktiv bruk av sin kjennskap til Judeas og Midtøstens historie i 6. og 3. århundre. Hvis Daniel 11 sin historiefortelling om krigene mellom egyptere og syrere i 3. århundre hadde foreligget før år 300, ville en syrisk eller egyptisk general kunne visst hva fiendehæren ville foreta seg både på kort og lang sikt. Driver Israels Gud og hans profeter virkelig med slik krigslek?