Profeter, Guds menn og fariseere på Aose

Blir jeg ikke invitert til å tale, kan jeg jo alltids tjene? Soli Deo Gloria – og et aldri så lite «hurra!» for Asbjørn Simonnes og hans medtjenere i Oase.

Det har skjedd meg, én gang eller to i livet, at jeg har fått besøk av en bror som så at jeg var i ferd med å synde, eller i det minste trå fryktelig feil. Vennlig, men bestemt, har denne venn gitt meg fortjent, og gjenkjent, tilsnakk og en mulighet til omvendelse og kursendring – i enerom.

Han er en ydmyk Guds mann, denne gravemaskinfører, ingen bærer av tittel «profet» eller «hovedtaler», om han enn har talt profetisk inn i både mitt og andres liv flere ganger.

Og ja, da! Jeg så lyset, og trengte ingen besøk av to, eller tre, brødre neste uke, eller tilsnakk og pekefinger fra menighetens talerstol, slik Paulus foreskriver som fase III, for spesielt tunghørte. Det var ikke hennes ekte navn, Gertrud Insel-Hügel, men noen ganger i livet kan et menneske trenge anonymitet, derfor bruker jeg et fiktivt navn. Ikke at hun, som selv kastet både ord og sverte på Guds tjenere – både menn og kvinner, skulle fortjene nåde, men hvem gjør vel det?

Gertrud må ha oversett, eller gjemt Paulus’ ord om hvordan man går frem mot brødre man mener har en flis – eller bjelke – i sitt liv, til senere lesning, for å ha noen Guds Ord til gode i alderdommen, slik enkelte mener de gjør klokt i. For da hun likevel hadde både talerstol, mikrofon og et tyvetalls høyttalere til rådighet, svingte hun like gjerne pisken på direkten mot navngitte ledere.

Godt krydret med bibelsitater av både Jesus og Jeremia ble Aose-stevnets (fiktivt osv.) – i mine, langsynte øyne – ydmyke og lite velkledde lederteam, kalt både syndere, avgudsdyrkere og fariseere. Joda, vi menige tilhørere fikk også pekefingeren i ansiktet med oppfordring til bot og bønn, og snart lå hele salen på kne, må vite.

Enkelte rev seg i håret, andre bare klødde seg i den hårmengde de i voksen alder fortsatt kunne takke Gud for, i vantro – ja, ikke at de ikke trodde på Jesus, eller kunne ha et område av livet som kunne trenge åndelig saumfaring, nei da. Selv erkjente jeg raskt, både overfor meg selv og Herren, at jeg hadde overskredet fartsgrensene på vei til Aose, og at jeg både leste for lite i Bibelen og brukte for lite tid i bønn – og lovet at jeg, med Hans hjelp, skulle både omvende meg og ta dette alvorlig opp til disiplinert forandring i livet.

Deretter, da jeg etter inderlig bønn og ydmyk sjelegransking ikke fant eller fikk åpenbart andre skjulte synder i eget liv, veiet og vurderte jeg angrepet på stevnets ledelse, og Gertruds patos og påstander. Det var noe som skurret, ørlite.

Gertrud, som med harmdirrende stemme rettet pisk og pekefinger mot et lite prangende telt i salens høyre hjørne, ga uttrykk for at man der kunne «bestille profetier» og sammenlignet dette med trolldom og avgudsdyrkelse. Var det i tråd med virkeligheten, eller en åndelig manipulativ, usann påstand fra egen eller annen kilde?

I ettertid har man kunnet lese seg til at hun verken har angret sitt angrep eller bedt lederskapet om unnskyldning for sin noe vikarierende fremgangsmåte. Lederskapet har ikke latt seg vippe av pinnen, ei heller har de pisket eller slått tilbake.

Det mest beskrivende ord jeg kan komme på mangler vokaler, «hm!» Jeg hadde personlig og egenhendig, tidligere i uken, som førstegangsbesøkende på stevnet beveget meg rundt i ganger og saler for å få et overblikk, eller innsyn i, hva som foregikk. Ikke fordi jeg var bedt om det, men fordi jeg er nysgjerrig på hva Gud, og mine brødre, gjør i andre kirkelige sammenhenger enn de jeg ukentlig frekventerer.

På min vandring nærmet jeg meg så bønne-/profet-teltet, og uten å ha lest kart eller bruksanvisninger ante jeg – og følte i min ånd – både fred og ingen fare. Jeg var vel ti-femten meter unna da en noe gråhåret, liten og lite prangende, eldre dame nærmet seg og spurte stille:

«Unnskyld, jeg vet ikke hvem du er – men jeg tror jeg har et ord fra Gud til deg …»

Jeg hadde glemt skiltet som forkynte at jeg var en av de beærede seminarholdere på stevnet, og syntes jo det var trist å ikke bli gjenkjent, men et ord fra Herren kan man jo alltid trenge, så jeg svarte: «Ja, vel. Det går greit.»

Så fremsa hun sin hilsen, og avsluttet med: «Du får selv kjenne etter om det er til deg, i tråd med Bibelen og det Herren selv minner deg om.» Hm. Ikke bestilt, ingen selvopphøyelse gjennom fine tituleringer, og ingen manipulativ: «så sier Herren, ved sin profet, Klara!», og – heller ingen høyttalere.

Fra søndagsskolen og barndommens tid hadde jeg alltid trodd at Gud talte mest gjennom engler, skrift på veggen, eller i det minste gjennom esler – men i mitt liv har Han talt mest gjennom Ordet, nære venner, barnas munn eller konas, og denne dagen gjennom Klara Lie! (Ja den gamle damen het det! Med et slikt navn er det helt klart at hun var ingen profetinne, bare en liten tjenerinne.)

Og hennes ydmykt frembårne Ord fra Himmelen samstemte med noe jeg selv fornemmet å ha hørt i mitt indre, en oppmuntring som bekreftet en fremtid jeg selv hadde sett komme – og bar hilsningen frem på et verdig vis i tråd med Aose-lederskapets visjon og ånd, og råd for tjenesten.

På de seminarene jeg var invitert til å holde på Aose-stevnet (fiktivt osv.) ble jeg introdusert av ledere i Aose. Det var en heder, men antok at de også ble sittende for å evaluere og veie mine ord mot både Bibelen, og stevnets visjon og mål.

Helt greit det. Senere tilfeldige, eller ikke, møter med tilhørere av både den lærde og leke sorten, vitner om at seminarene var til hjelp for både den som søkte å høre Guds ledelse i livet, og de single livsledsager-søkende! Halleluja, eller «hurra-jula» (!) som en venn av meg sier det.

Men nå har jeg gått både vinter og vår uten å bli invitert tilbake i sommer, og jeg undrer meg på hvorfor, hvorfor? Talte jeg uhøflig eller respektløst mot Herrens tjenere og ydmyket dem offentlig? Nei, det var nok bare mine egne feiltrinn jeg fremholdt som eksempler, men hadde jeg gjort det, ville jeg skjønt det, selv om jeg ikke talte i storsalen. Hm.

Kanskje det ganske enkelt ikke passer med årets fokus, de emner jeg har å dele? Får bare slå meg til ro med det, og stille meg ydmykt til gratis disposisjon for andre stevner – enten de begynner på «A» eller «Å». Og blir jeg ikke invitert til å tale, kan jeg jo alltids tjene? Soli Deo Gloria – og et aldri så lite «hurra!» for Asbjørn Simonnes (ikke fiktivt) og hans medtjenere i Oase (ikke fiktivt).