Om å lese Guds ord som det står

Det er de som hevder at man bare skal lese Bibelen som den er, i og for seg en god intensjon som bolverk mot grønt lys for stabile likekjønnede «ekteskap» og rødt lys for livets to utganger.

Men er resten like enkelt? Eller er det slik at mange kristne har en litt for enkel tilnærming til Gudsordet, i forhold til hva Gudsordet gitt oss legger opp til selv; altså en type bibeltroskap som Bibelen selv ikke legger opp til?

Vi kan tenke på tordensønnene som tok Gudsordet slik det var, og sa: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elia gjorde?

Men han vendte seg og talte strengt til dem. Dere vet ikke hva ånd dere er av, sa han. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse» (Luk 9,54-55).

Eller på apostelen Peter som på taket i Jaffa mente han ikke kunne gjøre som Herren bød ham fordi han visste hva som stod skrevet. Apg 10,13-15: «Og en røst talte til ham: Peter, ta for deg, slakt og spis.

Men Peter svarte: Det kan jeg ikke, Herre. For jeg har aldri spist noe vanhellig og urent». Men Herren svarer ham: «Det som Gud har sagt er rent, må ikke du kalle urent».

Nå sier altså Gud at noe er rent som han i tidligere tider hadde sagt var urent, som Peter riktig påpeker.

Eller på fariseerne som nok laget egne tilleggslover, men som ofte anklaget Jesus på grunnlag av Loven, for eksempel i fortellingen om kvinnen som var grepet i hor.

Som sa: «I loven har Moses påbudt at slike kvinner skal steines. Hva sier så du?» (Joh 8,5). Jesus sa innledningsvis svært lite, men det han omsider sa, fikk fram innersiden, barmhjertighetssiden, sannhetssiden. Og da slapp de sine steiner, for de skjønte at de ikke hadde skjønt hva Gud mente om saken.

Skal vi lese Gudsordet som det står ville vi dessuten komme i konflikt på det området som gir kristendommen sitt adelsmerke: Fiendekjærligheten:

«Men til dere som hører på meg, sier jeg: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som krenker dere» (Luk 6,27-28).

Det finnes en rekke eksempler i Salmenes bok, denne vidunderlige boken som det er så godt å øse av. La meg bare sitere et av Davids ord – langt fra Jesu ånd – vi aldri kan be ut etter Jesus ord:

«Måtte han la ulykken ramme mine fiender! Utrydd dem i din trofasthet!» (Sal 54,7).

Det vi kan gjøre når vi kommer til slike vers er å putte inn Jesu elsk-velsign-gjøre-godt-be-sinnelag, så vi får et nytestamentlig alternativ til Davids bønn: Måtte han la mine fiender få se sant på sin egen oppførsel. Frels dem i din trofasthet.

Ikke alt i GT er oppbyggelig; krigshistoriene og alle hevn-versene i Salmene er ikke «pensum» for oss i Den nye pakt.

Noe av GTs stoff har «datostempel» på seg. Det var holdbart til Jesus framstod.

Da Josva inntok Kanaan, som Gud hadde gitt Israel til odel og eie, bannlyste han bygd og by, noe som betyr drap av alle innbyggere fra den eldste til den yngste. Konklusjonen lyder:

«Slik tok Josva hele landet, … Han … lot ingen bli igjen eller slippe unna. Hver levende sjel bannlyste han, slik Herren, Israels Gud, hadde påbudt» (Fra Jos 10,32-40).

Og vi roper: Hjelp, dette står i vår hellige bok! Hvorfor forstår vi; det er forklart andre steder: Synden måtte stoppes, for synden brer seg som koldbrann. Derfor ble Jehu salvet til konge for å «utrydde alle mannfolk, både små og store av Akabs ætt i Israel» (2 Kong 9,8).

De fremmede folks guder måtte ikke få innpass hos Guds utvalgte folk så de ble narret til å tilbe dem. Men vi forferdes over den etniske rensningen, fordi vi ikke utstår vold og drap i noen innpakning, det være seg Rwanda i vår tid eller oldtidens Kanaan.

Vi skal ikke stå til rette for dette folkets handlemåter i Den gamle pakt, bare lese det, og ta lærdom av det.

For det er samme virkemiddel som syndens håndlangere, IS, i dag bruker i Afghanistan; lemlestelse og død. Og vi misliker at dette er en del av vår hellige bok, som vi må dølge for våre barn, som på ingen måte har godt av å høre om det.

Den eneste måten å komme videre med Bibelen på, er som en dansk teolog, Leif Andersen, sier: Vi må «skifte bilde» – til Jesus. La bildet av den dunkle … Vårherreskikkelsen … bli til bildet av Jesus fra Nasaret» (Gud – hvorfor sover du, s 82).

Men sitter vi ikke da litt ribbet tilbake med boka vi setter over alle andre bøker, og kaller Guds ord? Nei, ikke nødvendigvis.

Vi må bare lære å lese GT med nytestamentlige briller, for i Bibelen, Guds ord, står både kjærlighetens høysang og Josvas utryddelse av sju folkeslag i Kanaan. Og vår jobb er å leve med det. Ja, ikke bare det, men leve godt med det.

For vi skal ikke stå til rette for dette folkets handlemåter i Den gamle pakt, bare lese det, og ta lærdom av det. Det er ikke skrevet til kopiering, men «til rettledning for oss» (1 Kor 10,11).

Dette oldtidsfolket, Israel, som Gud nå fører hjem til sitt land, og som kvantumsmessig tar mesteparten av plassen i Bibelen, har i dag akkurat samme mulighet som oss til å bli kjent med hvem Gud virkelig er, gjennom Jesus.