Nazistiske etterlevninger i India

Verden begynner så smått å bli oppmerksom på at landet som kaller seg verdens største demokrati i dag styres av svært udemokratiske, for ikke å si antidemokratiske, krefter. Men det er nesten utrolig hva som kan skje der uten at det blir oppmerksomhet rundt det.

Nesten hver gang jeg skriver om India får jeg noen reaksjoner fra folk som tror at jeg for eksempel kaller det nåværende regimet i New Delhi for fascister fordi jeg har røtter ifra Pakistan, og at det handler om det vanlige indisk-pakistanske krangelen.

Samtidig, nesten hver gang jeg har skrevet har jeg også fått meldinger fra mine venner med indiske røtter som er enige med meg og som er bekymret for utviklingen i India og knapt kjenner igjen landet som de har vært i mange ganger.

Indere anser Mohandas Karamchand Gandhi, kanskje mer kjent som Mahatma Gandhi, som den indiske nasjons far. I den nasjonale fortellingen var han statsmannen som fikk kastet ut britene og sikret landet uavhengighet. Hos hindunasjonalistene har han imidlertid ikke like høy stjerne.

Bare det at han godtok at det britiske India ble delt mellom India og Pakistan var nok til at de heller hyller og dyrker mannen som myrdet ham, Nathuram Godse. Forbindelsene mellom den fascistiske bevegelsen Godse tilhørte og nazistene i Europa var godt kjent allerede da, og forbindelsene mellom den og dagens indiske regjeringsparti BJP er mange og åpenbare for de som vil se.

India har under BJP vedtatt lover om «kuas beskyttelse» som brukes spesielt mot muslimer, men kan ramme hvem som helst. Anklager om at noen har spist biff kan være nok for en mobb, og flere drap er begått med den begrunnelsen.

Lynsjemobber finnes det mange av andre steder også, men det er noe spesielt i India. Her har hindunasjonalistene i lang tid skapt en religiøs paramilitær gruppe med daglig kamptrening og stor fokus på disiplin. Det som skjer er dermed ikke en mobb som kommer ut av kontroll, men del av en nøye lagt plan. Som de sier i USA, its not a bug, its a feature.

Den systematiske demoniseringen av landets muslimske minoritet har pågått i lang tid, dessverre uten at det har vakt stor oppmerksomhet internasjonalt. Nå ser vi imidlertid at demoniseringen og dehumaniseringen nå også smitter over til andre religiøse minoriteter som de kristne og sikhene.

For hindunasjonalistene i BJP-regimet, som er del av et større ekstremistisk hindu-nettverk, har ikke India plass til noen andre enn hinduene. India, en sekulær stat, må ifølge disse gjøres om til en religiøs hindu stat som bare skal være til for hinduer. Vi ser slike krefter i flere land, men forskjellen i India er at de sitter med makten.

Som det ofte er med religiøse ekstremister, så handler dette ikke egentlig om religion, for å vise det kan en bare se på relasjonene til New Delhi med verdens hittil eneste hindu-stat, Nepal. Et forhold som alltid har vært tett og godt, er i dag på bristepunktet.

Dette fordi India gjør krav på nepalske områder som ifølge deres religiøse sagn er viktige for dem. Indere har tidligere kunnet besøke Nepal uten visum, det er det etter hvert slutt på.

Indere har tidligere kunnet besøke Nepal uten visum, det er det etter hvert slutt på.

Krangelen med nabolandet Pakistan er vel mer kjent, så også konflikten i Kashmir som begge land gjør krav på, men hvor også Kina har territorielle krav. Da har man altså tre atommakter i krangel om et område. Mer presist så gjør ikke Pakistan krav på Kashmir, men krever at lokalbefolkningen skal høres i denne saken og ha rett til å selv bestemme hvilket land de eventuelt vil tilslutte seg.

Denne krangelen har eksistert mye lenger enn BJP-regimet, men under statsminister Modi har situasjonen forverret seg. Kashmir, som et omstridt område, har hatt en spesiell status i den indiske statsforvaltningen.

Dette ble gjort om 5. august 2019, og i ettertid har mange bosettinger med hinduer blitt etablert i området og en utskiftning av befolkningen foregår, stikk i strid med alle internasjonale lover og forpliktelser. Området er under sterke restriksjoner med ulike grader av portforbud som nå har vart i nesten to og et halvt år.

Resten av verden vant over fascismen på 1940 tallet, men etterlevningene har fått vokse, gro og utvikle seg i lang tid. Økonomiske og andre politiske interesser bør ikke få komme i veien for å gjenkjenne dette, og kampen mot disse kreftene er viktigere enn noen gang.