Nå kommer det religiøse smakspolitiet

Den nærmest venneløse bevegelsen Jehovas Vitner er et enkelt bytte når myndighetene vil bruke økonomiske maktmidler mot et trossamfunn. Men hvem blir de neste?

De aller fleste nordmenn tar sterkt avstand fra mye av det som foregår innenfor Jehovas Vitner. Også vi deler helt og holdent kritikken av bevegelsens lære og praksis. Dette er et trossamfunn som gjennom sine læresetninger har stilt seg utenfor den verdensvide kirke og ikke kan regnes som noe kristent trossamfunn.

Den behandlingen av intern opposisjon og avhoppere som foregår innenfor bevegelsen, er rystende. Ganske særlig gjelder det praksisen med å oppfordre familiemedlemmer til å kutte all kontakt med personer som har forlatt trossamfunnet. Det er en hjerteløs handling som åpenbart medfører mye personlig smerte.

Likevel: I et demokratisk samfunn kan religionsfrihet og likebehandling av trossamfunn ikke bare gjelde for de religiøse sammenhengene vi liker. Det må omfatte også de bevegelsene som et flertall misliker eller til og med avskyr.

Derfor er det grunn til å være sterkt kritisk til den avgjørelsen som statsforvalteren i Oslo og Viken, Valgerd Svarstad Haugland, nå har tatt om å frata Jehovas Vitner statsstøtten. Beslutningen hennes er problematisk av flere grunner.

Det er for det første viktig å være klar over at statsstøtten til trossamfunn ikke er milde gaver fra det offentlige, men en kompensasjon for den grunnlovsfestede økonomiske støtten som staten gir Den norske kirke. Dette er rett og slett en modernisert utgave av den gamle kirkeskatten.

I våre dager foregår det slik: Statens overføringer til Den norske kirke deles på antall folkekirkemedlemmer. Alle borgere her i landet som ikke tilhører den kirken, har rett til å få den samme summen overført til det tros- eller livssynssamfunnet vedkommende tilhører.

Men nå er altså en gruppe nordmenn blitt fratatt den retten, selv om det i Grunnlovens paragraf 16 står at «alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje». Dette statlige inngrepet i den grunnlovsfestede likebehandlingen burde etter vår mening bli prøvd for retten. Da vil man få slått fast om den nye loven om trossamfunn er i strid med grunnlovsbestemmelsen eller ikke.

For grunnen til at statsforvalter Valgerd Svarstad Haugland griper inn mot Jehovas Vitner akkurat nå, er altså den nye loven som kom i fjor, for øvrig fremmet av hennes senere etterfølger som KrF-leder, Kjell Ingolf Ropstad. Interessant nok var det samme Ropstad som mens han var Barne- og familieminister opprinnelig bad statsforvalteren vurdere støtten til Jehovas Vitner.

Vi har fra første stund advart mot at den nye lovteksten kunne bli brukt nettopp på den måten vi nå ser. For disse formuleringene gir myndighetene en ubehagelig mulighet til å opptre som religiøst smakspoliti for deretter å straffe trossamfunn økonomisk. Og den nye åpningen gikk det altså veldig kort tid før man benyttet seg av.

Denne gangen er det Jehovas Vitner som rammes. Det kan myndighetene gjøre nærmest politisk risikofritt siden bevegelsen knapt har noen venner eller forsvarere i norsk offentlighet. I tillegg risikerer politikere heller ikke å tape en eneste stemme, siden vitnene som kjent ikke stemmer ved valg.

Men hvem blir de neste som blir utsatt for denne typen behandling? Det er ikke vanskelig å se for seg at også andre trossamfunn med en lære og praksis som er omstridt i en stadig mer sekulær samfunn, vil kunne bli rammet.

Hvem blir de neste som blir utsatt for denne typen behandling?

Hva med de mange frikirkene som ikke vil vie likekjønnede par? Hvor lang tid går det før kravene begynner å komme om at Frikirke-Norge bør miste statsstøtten på grunn synet på homoseksualitet? Dette har jo allerede skjedd på Jæren, selv om det var en lokal sak og det dreide seg om kommunal støtte.

Eller hva med Den katolske kirke som ikke aksepterer kvinnelige prester? Når kommer de første forslagene om å ta fra dem statsstøtten på grunn av manglende likestilling?

Til slutt: Det er et tankekors at avgjørelsen om å straffe Jehovas Vitner økonomisk kom på selveste Holocaust-dagen. Det er mulig statsforvalter Valgerd Svarstad Haugland ikke var klar over det, men Jehovas Vitner var faktisk en av de gruppene som ble hardt rammet av nazistenes forfølgelse. De var den eneste gruppen som når som helst kunne vandre ut portene fra konsentrasjonsleirene de satt i, dersom de frasa seg sin tro. Kun et fåtall gjorde det.

Også i vår egen tid forfølges Jehovas Vitner flere steder i verden. Det gjelder blant annet vårt naboland Russland der myndighetene nå beslaglegger trossamfunnets eiendom, uten at det har ført til noen endringer i lære eller praksis.

Statsforvalter Valgerd Svarstad Haugland er nok en viktig og innflytelsesrik person. Men hvis hun tror at hun skal greie å få en organisasjon som Jehovas Vitner til å skifte syn, så har hun i hvert fall større tro enn oss.