Man skal ikke orientere sin tro og moralitet etter en «straff og lønn-teori»

I Bibelen er det noen ting som står helt klart – og det opp til flere ganger; tekster som dermed ikke kan bli gjenstand for manipulering eller ugjenkjennelig omtolkning.

Disse tingene var altså ikke noe noen gamle trette grinebitere fant på i all sin surnende livsbitterhet.

Eksempel: Bare i Matteusevangeliet alene snakker Jesus om at mennesket til sist faktisk og vitterlig risikerer å skilles fra Gud, og dét hele 16 ganger. Man kan faktisk vanskelig hevde at man tar Jesus helt på alvor om man velger å se bort fra hva Jesus sier på dette punktet ? Hva helvete er, vet ingen. Men Gehenna/helvete er definert som en tilstand uten Gud. Og dette blir nødvendigvis samtidig å være i en tilstand uten det som Gud ER!

Jesus hadde selvsagt aldri intensjoner om å skremme noen, men om å vekke dem og oss til nærvær og besinnelse. Jesus´ hensikt var heller aldri å oppheve skriftene og læren; kun det å gjennom sin tilstedeværelse anskueliggjøre hva livet faktisk handler om. Og Treenigheten selv, via Jesus, tok i sin totale kjærlighet selv på seg det som mennesket ikke ville makte. Det var ikke det at Gud ikke tok det så nøye, dette med synd og ondskap, at det egentlig var greit å la ting fare som om intet hadde skjedd: Jesu liv, korsfestelsen og ikke minst oppstandelsen var Guds kjærlighetsbevis og bekreftelse til mennesket. Hvilket var og er en betydelig pris å betale. Man ser i bibelen at Gud ikke tilgir uten at rettferdigheten fortsatt blir stående. Den som har fred med Jesus, er faktisk rettferdiggjort gjennom troen. Men dette skjer altså uten at Gud opphever egen rettferdighet. Det er derfor Kristus i sin totale kjærlighet til mennesket realiserer forsoningen. Gud har som nevnt betalt en mildt sagt formidabel pris.

Tidens ofte benyttede slagord ”størst av alt er kjærligheten” synes å være trumfkortet som så og si setter stopp for enhver diskurs. For den som opponerer videre blir automatisk plassert i motsatt posisjon av kjærligheten, og dermed til Kristus selv. M.a.o. er vi vitne til urent trav i debatten; dvs herskerteknisk retorikk og manipulasjon.

Ser man til kildene selv, så ser vi at verken Jesus, Paulus eller andre hadde det minste problem med å forkynne og tiljuble kjærligheten SAMTIDIG (!) som de opprettholdt fordringer og grenser, mer enn synlig illustrert i en rekke bibeltekster . I dag, så vet visst noen liberalteologer bedre: Som konsekvens av den argumentasjonen de benytter, så ser det nok ut til at Jesus og Paulus dessverre var selvrefererende inkonsistente.

En etablert agenda går her tydelig nok forut for tekstene og evangeliet. Man henter faktisk ut premissene for den teologiske teningen som avslørende nok kun foreligger i den allerede vedtatte konklusjonen. Vi blir m.a.o. vitne til en typisk sirkelslutning. Noen utvalgte bibelvers benyttes her beregnende for å annullere andre bibelvers og andre bibelske narrativer. Dette velges fremfor å leve med spenningen i teksten og forsøke å finne frem til hva som er sant og riktig.

Men det handler om tro og overbevisning uten at tvilen glemmes som fenomen av den grunn. Altså om å våge å være helt til stede i det blivende: Menneskets forhold til sin neste er alltid samtidig et speilbilde av dets forhold til Gud. Man yter som menneske i fellesskapet altså i dyp takknemlighet for Guds gave helt frivillig og aktivt fordi man ikke kan annet. Av ren takknemlighet for livets og troens gave. Kjærligheten lever kun i det den realiseres og dermed videreformidles:

Jesus ER det Han fordrer av mennesket.

Når den analytiske fornuften opphøyes til øverste prinsipp og rettesnor, så er det lett at hovmodet blir med som nissen på lasset. Om begeistringen og tilfredsheten over å kunne benytte denne evnen, og at den faktisk også er berettiget og legitim i flere felt, gjør at man blir smittet av en viss hybris. Den analytiske fornuften blir opphevet til det universale hjelpemiddelet per se. Men dette kan snart føre til en økende skeptisisme, tvil og relativisering: Blir man ”renset for én uhyggelig ånd”, så kommer det lett syv andre tilbake som er desto verre enn den første... om man altså ikke har tilstrekkelig bakkekontakt, åpenhet for at virkeligheten er noe større og mer, dvs sunt livsnærvær over tid.

Det finnes dessverre en stadig økende tendens for kristne å kapitulere i forhold til den etablerte, men ganske slitne og hemmede analytiske vitenskapskulturen og scientismen. Man blir offer for en tilsnikende invaderende analytisk kategoritenkning som preger alle deler av samfunnslivet, og dermed også tenkningen om menneskets vesen og Gud. Den velkjente og trygge analytiske metoden blir i noen tilfeller en inflatorisk ressurs som derfor beveger seg over sine grenser der det åndelige i mennesket skal fokuseres:

Sosiologisk- og psykologisk tenkning har også inntatt kirken; selv der den ikke har noe å si og konkludere med. Fordi livet også handler om Gud og menneskets ånd, sjel og legeme. Nyttige verktøy er naturligvis nyttige der de hører hjemme; de nevnte fag kan absolutt tjene mennesket. Men dog må de stoppe på det punkt hvor virkeligheten viser seg å være større og mer, dvs hvor vi kommer i møte med det hellige og går videre. Den tvilende og analytiske kulturen har i noen tilfeller preget mange så dypt at evnen til å tro er på bred og omfattende retur.

Det er ikke mennesket med fornuften som kan sette opp normer for Gud og så bedømme Ham etter disse. Tvert imot, så må jeg ved en viss grense aktivt lytte ydmykt for å kunne forstå hva som ligger bak det synlige; som befinner seg dypere (!) enn der fornuften kan nå.

Guds rike er ikke av denne verden, men det finnes allerede i verden: Logos ligger bak og forut for alt. Det finnes en lære, og den har Herren selv anskueliggjort. Intet i skriften skal oppheves, men Kristus oppfyller den.

I en verden hvor alt synes å endres i hurtig takt, så blir det lett å se på det som ikke endres som gammelt og avleggs. Ene og alene fordi det ikke endres. Og en og annen kan nokriktig nok klamre seg til det gamle hovedsakelig fordi det er kjent og trygt. Men man kan dog forbli nær kilden uten å la seg forville eller forvirres av stadig nye endringer i samfunnsmessige og kulturelle forhold. Det er dette som kalles å forbli i tradisjonen –> hvilket er Den Hellige Ånds pust over kirken, fellesskapet og den enkelte. Siden jeg er en troende, så er jeg faktisk overbevist om at DHÅ opplyser mennesket og fornuften slik at vi kan bli grepet av Jesu budskap:

Om jeg tror på Den Hellige Ånd, så har også ånden aktivt belivet og impregnert kirken allerede gjennom snart 2 000 år. Dette tror jeg selvsagt, og dette får konsekvenser. Til tross for alt mørke og negativt kirken åpenbart har stelt i stand under veis har DHÅ altså dog vært til stede gjennom sine vitner: At kirken ennå finnes er et synlig bevis på DHÅs virke.

Det synes dog å være en arroganse uten like å kategorisk hevde at Den Hellige Ånd nå etter to tusen år melder at deler av skriften kan benyttes til å annullere det den Hellige Ånd har belivet og bekreftet tidligere? Eller at Den Hellige Ånd nå etter 2 000 år brått har ombestemt seg?

Evangeliet, det kristne budskapet, er ikke bare informasjon om hva som er mulig å få viten om; det er også performativt, dvs det forvandler livet, det bevirker realiteter. Troen er en varig åndsdisposisjon og her tar det evige livet fatt i.o.m. dåpen.

Troen gir oss noe nå, nemlig allerede noe av den virkeligheten vi har i vente. Gud gir mennesket, gjennom troen, muligheten til en ny og annen styrke, til å leve ut det en selv har fått. Nemlig kjærligheten selv og en mulighet for å gå i takt med livet over lengre strekk; snubler vi, så er like vel målet det samme. Målet er vel lett å definere, men det er en lang vei frem, full av livets alle utfordringer på godt og vondt. Gud tar ikke fra oss ansvaret for livet, men Han blir med oss i det. Hvis vi vil. Vi snubler alle hver dag, men dette er ingen unnskyldning for ikke å strekke oss mot det fra fremtiden som allerede potensielt er til stede i nået. Den som søker den vil finne. Men skal man finne noe, så må man være aktiv og i bevegelse, og da ikke bare lete der det allerede finnes lys hvor vi ser hvor vi kan lete. Han som er lyset skinner dog i mørket... Det er fristende å snu, eller skifte mål i søkingen; prisen for det man søker kan nemlig en og annen gang virke for stor. Da blir det fristende å kompenserende formulere en annen teologi som er subjektivt tilpasset det vi aksepterer og har sympati for selv.

Stå opp, ta din seng å gå:

Vi skal gå den veien Herren peker, ikke sitte å stirre henført på fingeren som peker. Men det resulterer som nevnt muligens også i uro og en opplevelse av hjemløshet og mangel av hvile, til tider. Reven har sitt hi og fuglene sine reder: Den som vil følge Jesus må finne seg i å være underveis og også bære en uro på sin ferd.

Det virkelige livet er helt avhengig av det fellesskapet vi tilhører; det er der vi finner oss selv: Gjennom vår neste... og da finner vi Gud. Gjennom kjærlighetshandlinger. Den som spør teoretiske spørsmål om Guds eksistens og det om Han finnes får alltid praktiske svar og fordringer om at de er ledd i et fellesskap og så å handle i kjærlighet i retur. Nesteforholdet er altså en bevissthet om at selvforholdet er et Gudsforhold: Jeg forholder meg til Gud i forholdet til min neste og meg selv. Det handler altså f.eks. om å gjenopprette den egentlige og opprinnelige forbindelsen mellom vårt følende søken og vårt tenkende søken.

Mennesket er mer enn bare tenkningen. Det kan hende at det er befriende å endelig finne ut at den analytiske tenkningen i spesielle tilfeller endelig må gi plass til mer av virkeligheten, enn det den er åpen for – uten at den bortlegges som verktøy av den grunn. Men på et sted må også den melde pass.