DnK vil favne alle - for enhver pris, og ender med å miste det de har

Når enighet, aksept og ro i kirken blir viktigere enn sannheten, bibel, bekjennelse, tradisjon og kristen troslære.

Den norske kirke endrer seg sakte, mer og mer, til et kultur- og samfunnshus med kirkelig preg.

Frykten for å gå i utakt med flertallet og det kulturelt- og politisk korrekte er større enn frykten for å gå i utakt med Guds Ord.

Idyllen og samholdet er øverste prioritet - Gud assosieres jo med kjærlighet, aksept og kos - og derfor så gjelder det å ikke ha klare forstyrrende standpunkter bygget på bibel og bekjennelse.

Høyres Kirkeminister Linda Hofstad Helleland fastslår f.eks. at DnK er Norges viktige kulturhus. Dette synet på kirken eksisterer ikke bare i det offentlige rommet og hos en rekke politikere, men ser også ut til å etablere seg blant flere av kirkens teologer.

Den norske Kirke qua Jesu Kristi Kirke ser derimot ut til å svinne hen; trist nok med økende hastighet år for år. Det er ikke lenger bibelen, bekjennelsen og tradisjonen som er øverste autoritet i DnK, men hva som p.t. samfunnsmessig anses som kulturelt- og politisk akseptabelt: Altså settes Guds Ord ut av kraft av hensyn til samfunnets overleveringer og tradisjoner.

Aftenposten presenterte en undersøkelse onsdag den 23.mars og meldte: “Flertallet av statskirkens medlemmer er ikke (!) kristne”. (Dvs at bare 48% av DnK sine medlemmer svarer bekreftende at de faktisk er kristne).

Like vel (!) skal altså flertallet av DnK sine medlemmer avgjøre hvordan DnK sin troslære skal forstås og hva som skal være liturgi eller ikke i kirken. Vi har f.eks. dermed nå den absurde situasjon i DnK hvor det nå bestemt skal etableres en liturgi som fullstendig går på tvers (!) av Guds Ord. Ganske enkelt fordi flertallet av medlemmene ønsker det.

Hyrdene trekker seg feigt unna når presset fra flertallsmakten blir for sterkt; utmattelsen av mange år med tilsiktede offentlige konfrontasjoner og press frontet av Åpen Folkekirke i samarbeide med flertallet av mediene bidro til utslaget.

Men det er altså like vel ikke folkestemninger, eller folkeavstemninger, som skal avgjøre hva som er sant og riktig i kirkens troslære eller ikke. Flertallet i en kirke kan ikke ha rett om evangeliet og kirkens troslære når flertallet samtidig bekrefter at de IKKE tror.

DnK HAR (eller hadde) faktisk en adekvat referanse; altså som nevnt bibelen, bekjennelsen og tradisjonen.

Minister Linda Hofstad Helleland har faktisk helt rett: Den norske Kirke har dessverre endret seg til nettopp mer å fremstå som et kultur- og samfunnshus enn som Kristi Kirke.

Tragisk nok ikke bare legitimerer flertallet av DnK sine teologer denne kristne demonteringen, men de bidrar desto verre aktivt til den. Frykten for å gå i utakt med flertallet og det kulturelt- og politisk korrekte er visst størrre enn lojaliteten mot Guds Ord og Jesu Kristi sanne kirke.

Eneste to ufravikelige trossetninger som gjenstår i DnK er: “Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil” og “Størst av alt er kjærligheten”. Og hvordan dette skal forstås er opp til den enkelte.

I tvilstilfeller er det det ikke-troende flertallet som avgjør.