Se hvor de elsker hverandre...

Vi er alle søstre og brødre. Det er litt kjedelig, men ikke minst trist å se den uopphørlige skarpe, usaklige, emosjonelt betingede, antipatiske og avvisende polemikk som visse kristne brínger til torgs om sine tros-søsken i Den Katolske Kirke.

Vi er alle søstre og brødre. Det er litt kjedelig, men ikke minst trist å se den uopphørlige skarpe, usaklige, emosjonelt betingede, antipatiske og avvisende polemikk som visse kristne brínger til torgs om sine tros-søsken i Den Katolske Kirke.

Både Vårt Land, Dagen og andre kristne medier tar opp sogneprest Dag Øyvind Østerengs konversjon til Den Katolske Kirke. I kjølevannet her har det som vanlig oppstått mye rart og grelt i kommentarfelt og i enkelte innlegg. Ikke lite bygger på utbredte fordommer, rotfestede klisjeer, og ren uvitenhet. Østerengs inntreden i Den Katolske Kirke skaper altså reaksjoner og røre i flere leire. Slik det gjorde med Ulf Ekman. Noen gjør det dog alt for enkelt i sin teologiske poelmikk. Så får man spørre seg hvorfor. Den brysomme ettertanken kan kanskje forstyrre sødmen i den overbevistes seiersikre stormløp?

Den politiske, sosiale, teologiske og kirkemakt-tekniske kontekst som Luther hadde som basis og horsiont for sitt legitime engasjement straks etter år 1500 finnes ikke lenger.
Noen reagerer visst på ordet “ katolsk” med en pavlovsk impuls og hamrer enøyet løs før man har tatt seg tid til å sette seg inn i saksforholdene. I enkelte miljler holder det øyensynlig med velplasserte og beregnende stikkord fra visse hold, så mobiliseres antipatien hos flere. Ergo handler det visst langt mer om kirkepolitikk og menighetsmessig indremedisin hos noen enn sannheten selv. Det å opprettholde en trygg oversiktelig enkel verden er sikkert fristende, men det må ikke gå på bekostning av sannheten selv eller kjærligheten til tros-søsken og medmennesker.

Eksempel: De langt fra (!) forente kirkesamfunnene, og de er fler enn mange, som oppsto etter Luther pdes og Den Katolske Kirke pdas, er i 2016 noe helt annet. Derfor er ikke Luthers vei for nesten 500 år siden overhodet en gyldig parallell når man skal se på f.eks. Østerengs, Ulf Ekman m.fl. sine prosesser. VI må orientere oss og fordype oss i dagens (!) virkelighet, ikke minst den teologiske sådanne. Her blir derfor en inntreden i DKK i 2016 noe helt annet enn den katolske kirke Luher kritiserte og forlot for ca 500 år siden. Martin Luther ville heller ikke forlate kirken, han ville noe på vei omforme den mht noen teologiske standpunkter. DKK er naturligvis noe helt annet i 2016 enn i 1517: De fem hundre årene som har gått har faktisk gjort noe med virkeligheten, og i den virkeligheten har alle, også DKK, utviklet seg. Jfr f.eks.: I 1997 ble det presentert en forent Katiolsk-Luthersk felleserklæring om rettferdiggjøfrelsen

Noen er dog heldigvis ikke så bundet, og mer åpen for en forutsetningsløs prøven av mulige svar. Fakta påvirkes som kjent ikke av påstander og bortvendte blikk. Vi er alle søstre og brødre. Det er temmeklig kjedelig, men ikke minst trist å se den uopphørlige skarpe, usaklige, emosjonelt betingede, antipatiske og avvisende polemikk som visse kristne brínger til torgs om sine tros-søsken i Den Katolske Kirke.

Visse medier burde snart med de lyse øyne modig søke og finne noen broer; og i dialogen som oppstår der hjerter møtes kan alle berikes. Alle... Er man trygg i troen på Gud, så er man ikke redd for andres synspunkter. Men det er forskjell på refleksjon, analyse og synspunkter - og tabloide stemplende spissformuleringer. Det kan nettopp være broene og møtene som bidrar til at man reflekterer over de svar man alltid har tatt for gitt. Det kan være sunt, nyttig og riktig det også.

Derfor er f.eks. også Shoaib Sultans kronikker i Dagen å anse som viktige innspill.