Kjærlighet forutsetter frihetens valg

Mennesket kan si ja eller nei til Gud. Menneskets grunnleggende valg medfører derfor også valget mellom frelse eller fortapelse.

” Har Gud virkelig sagt”? Var det en som sa så snedig og overbevisende i Eden. Den retoriske oppfordringen om å omtolke og heller satse på egne lyster og behov fordi Gud aldri like vel mener dette seriøst, ble det retoriske grep som åpnet for å vende Gud ryggen.

Uansett om man liker det eller ikke, så ser vi at Jesus kategorisk og utvetydig taler om frelse og fortapelse. Og begge begreper har i bibelen en evighetsdimensjon. Tekstene om dette er flere og er så plagsomme og ubehagelige at vi som Søren Kierkegaard fristes til å ytre et noe sleivete: ” Det er jo ikke til å holde ut å være alene med denne teksten. Gi meg heller en fortolkning!”

Selvsagt skal ikke dette med fortapelsens mulighet være det sentrale i forkynnelsen (!) og i hvert fall ikke benyttes som trussel. Vår tro skal primært næres av de svar Gud gir oss når vi henvender oss til Ham. Og det finnes svar også om livet etter døden: Ser vi fortellingen om Lasarus og den rike mannen er saken tydeliggjort. Slik som den rike mannen hadde Moses, profetene og f.eks rabbinerne som kilder, slik har vi i dag Kristus, Hans Ord, kirken og sakramentene som vi skal lytte til og ta i mot. Det stemmer faktisk overhodet ikke med tekstens alvor her om Jesus legger opp til at Lasarus, den rike mannen, hans brødre og alle andre på jorden ubetinget og uansett også til slutt havner i Abrahams skjød. Da var det faktisk ingen grunn for Jesus å fortelle denne historien i det hele tatt.

Universalistenes religion er de slitne og trettes religion. De gjør det alt for lett for seg. Gud blir en funksjon av deres tro og agenda. De slitne og trette som trenger hvile er invitert til Herren, men Han avlyser ikke av den grunn de fordringer som dog gjelder livets alvor. Men man kan selvsagt i ren teologisk selvtekt alltid fortsette å bruke liberal-teologisk oppfinnsomhet for å endre og tilpasse Jesu ord og bibelen for å få ting til å stemme. For mange har altså begrepene ” frelse, oppstandelse og evig liv” en evighetsdimensjon, mens begrepet ” fortapelse” og det å være uten Gud derimot bare har en jordisk og dennesidig betydning. Det finnes ikke hold for slike konklusjoner om man tar bibelen på alvor.

Bibelen viser entydig at Gud elsker hvert eneste menneske. Men bibelens dristige bilde av Guds skapelse av mennesket er at det er helt opp til det enkelte mennesket om det vil ta imot Hans kjærlighet og elske Gud tilbake. Eller helt leve på egne premisser og gå egne veier. Hvilket Gud tillater fordi mennesket ønsker og vil det. Har Gud skapt denne muligheten, så forusetter Han selvsagt friheten og at vi er i stand til å velge riktig. Hadde ikke dette vært en realitet ville det knapt være noe poeng å presentere de ti bud eller andre fordringer i det hele tatt. Hvis vi derimot tar i mot Guds invitasjon og snubler videre på veien, så påbegynnes en kjærlighetsrelasjon som sågar fortsetter etter døden. Siden vi faktisk er en Guds skapning er det smertelig å være uten Gud. Derfor, så er f.eks. Den Katolske Kirken i sin liturgi klar på at ingen skal gå fortapt og at alle og enhver skal komme til åpnet dør for omvendelse. Men man må ta imot gaven i frihet; hvis ikke er det ingen gave, men en tvang og uungåelig nødvendighet. Vi tror også at mennesket får et siste valg ved dommen. Vi ber derfor for alle døende medmennesker.

Det er ikke tvil om Gud ønsker frelse for absolutt alle mennesker. Men på den annen side, så vil altså ikke den som frivillig og under bevisst og kompetent ansvar takker nei - tvinges. Fordi maktbruk ikke er kjærlighetens vesen. Kjærligheten er makt nok i seg selv. Men man kan altså like vel trosse den og si nei til også den. Det finnes ingen mennesker som er uten Gud, dvs i helvete, bortsett fra den som frivillig velger å være uten Gud. Derfor så sier kirken at mennesket selv velger fortapelsen. Det er en konsekvens; ingen straff. Dette innebærer å selvvalgt være totalt og endelig adskilt fra Ham. Gud kan ikke tvinge et menneske til å besvare Hans kjærlighet.

Som nevnt i andre innlegg: Bare i Matteusevangeliet alene nevner Jesus en rekke ganger dette med den doble utgangen av livet. Det nevnes flere andre steder. Også Paulus taler om livets to utganger og at fortapelsen er en realitet (f.eks. Fil 1,28 og 3,19 samt Rom 2,5-10, 1.Tess. 1:10, ).

At dette med livets to utganger virker urimelig, uforståelig og ondskapsfullt for noen mennesker er ingen tilstrekkelig grunn til å fjerne disse tekstene eller omtolke dem til ugjenkjennelighet. Verken Jesus eller Paulus forsøkte å dempe eller skjule dette med livets to utganger for å få bedre gehør hos en skeptisk tilhørerskare. Ei heller ble andre fordringer fjernet ad hoc eller omdefinert for å tilpasses tilhørernes ønsker og livsstil. Verken Jesus eller Paulus sa ” vekk med teksten og læren; store deler av den er stort sett feil like vel!”. Ingen i NT truer med fortapelsens mulighet, men når livets alvor først er tema, så advarer de mot dette som en konsekvens av menneskets egne valg. Den absolutte hovedsaken er selvsagt Guds kjærlighet, nåde og frelse, men dog plasseres aldri dette med fortapelsens mulighet i skapet for perifere og obskure idéer.Kjærligheten er grensespengende, men den setter også grenser. Sverdet er tveegget og slår begge veier.

I en rekke tekster berøres som nevnt fortapelsen og dette temaet blir aldri redusert til noe som har underordnet eller egentlig uten betydning. Man kan altså ikke komme utenom at bibelen forteller om at fortapelsen er en realitet. Og hva dette konkret innebærer skal man tie om, bortsett fra å påpeke at det er en tilstand uten Gud. Gud ønsker at alle skal frelses; derfor levde, døde og sto Jesus opp for oss. Der det ikke er noen fortapelse, der er det heller ingen frelse. Der gjør man Jesu gjerning, død og oppstandelse til intet, og dåpen er bare en koselig handling utelukkende for å skape stemning. Apropos: En prest i DnK sa det sågar rett ut privat da alle snakket med hverandre, etter en dåp da paret tok bilder av barnet og seg selv. Vi snakket hyggelig om dåpen og livet, og han sa smilende og velvitende: ” Det betyr jo egentlig ingen ting dette her med dåpen.” På spørsmål om hvorfor han da qua prest døpte barn og ikke minst sa det han sa under Gudstjenesten og handlingen, ble han først stille... og gikk så heller og samtalte med andre.

Enhver bibelleser ser at hele bibelen handler om og gir illustrasjoner på Guds kjærlighetsfulle hjerteslag og hjertelag: ” Alle skal frelses, ingen fortapes”. Greit og fantastisk nok. Men det er Guds instendige ønske og en invitasjon, dette ” alle”. Alle er invitert, ingen skal kjenne seg uønsket - men det er dog muligheter for å takke nei. Ser vi lignelsen om den fortapte sønn, så er saken også tydeliggjort der: Det var ikke slik at han egentlig ikke behøvde å reise seg for å vende nesen hjem til faderen. At han egentlig like greit bare kunne fortsette i sin syndige utlendighet. Gud gikk ham i møte: Faderen sendte ikke bud om at alt var egentlig helt greit og at det egentlig ikke var så nøye hvor sønnen befant seg i livet. Sønnens frelse avhang av at han reiste seg og vendte kursen hjem. Da, og først da, kom faderen løpende sønnen imot: Det var faderens hjertepuls som trakk sønnen hjem igjen. Sønnen ble endelig var den resonans som lever mellom faderens og hans eget hjerte. Om vi så skal se saken via Kristi hjerte, så sendte faderen ganske sikkert ut bud og søk etter sønnen. Men han ble dog ikke kidnappet hjem igjen. Sønnen fikk et valg. Han reiste seg, og takket ja og la kursen hjemover. Han var altså tapt, men like vel ikke fortapt.

Navet i livet og Guds tanker med oss er Kristi ” oppsøkende virksomhet”; Gud vil ha oss i sin favn. Men all ekte tro forutsetter frivilligheten i det å velge selv. Gud gjør aldri kjærlighet til tvang.

Livet har mange veier; ikke alle veier fører med matematisk konsekvens til himmelen. Noen veier fører bort fra Gud, fra medmenneske og en selv. Slik er det. En annen vei handler om at bli stående stille når Jesus går videre; å velge ikke at følge Ham, men helst få i pose og sekk: Skape seg sin egen Kristus som er like ufarlig og fordrende som en pyntegjenstand på hyllen. Da har man redusert universets skaper og sterkeste kraft til et idylliserende objekt for kos og stemning.

Det er altså en vei som handler om å følge Jesus. «Rabbi, hvor bor du?» -«Kom og se!» svarer Jesus. Hvor den veien fører vet jeg ikke, men jeg har valgt den. Valget i seg selv var kanskje lett, men det å stri underveis har fristet meg til å endre kart og kurs mer enn en gang. Jeg har dog valgt felleskapet med Jesus Kristus og ber f.eks. om at jeg ikke må sovne i min nestes Gethsemane og heller være våken.

Guds tilbud om frelse gjelder alle. Også alle de som aldri har fått muligheten til å velge. Jeg er overbevist om at Guds ønske om frelse for alle også gjelder alle disse sistnevnte og at Han derfor på et eller annet vis har skapt en valgmulighet for dem..

Konklusjonen i dag blir altså det samme som Jesus ga oss, og som den har vært i snart 2 000 år: Vi kan ikke komme uten om det som alle kristne kirkesamfunn har forkynt hele veien. Nemlig at Jesus taler om evig frelse og Gudsnævær, og en evig dom og Gudsfravær som det enkelte mennesket i tilfelle selv trist og paradoksalt nok selv har bedt om. Man kan som den rike unge mannen vende seg og trist gå bort. Mange vil ha helheten og det livet Kristus inviteter til, men få vil visst betale prisen?

Til slutt: Kirken har sin bibel, bekjennelse og tradisjon. Teologisk sett virker det absurd at en prest kan bli avskjediget pga. sin pågående motstand mot abort, mens andre helt åpent kan ta bestemt avstand fra både det ene og det andre; f.eks. dette med livets to utganger uten at det får konsekvenser. Ingen prest eller legmann har rett å omtolke eller fjerne hva som står i trosbekjennelsens ord om at Kristus skal komme tilbake for at dømme levende og døde. Saken er faktisk alvorlig.