Makt og stolthet er en livsfarlig kombinasjon

I den senere tid har jeg undret meg over den maktutøvelse som har fremkommet både fra internasjonale og nasjonale ledere. Det som har skremt meg er at jeg ikke bare registrerer maktutøvelse, men også en voldsom stolthet. Mangel på vilje til å lytte eller endre kurs om en ikke selv tjener på det ved neste korsvei. Det virker ikke som folk sitt beste alltid er i sentrum, men heller et ønske om å skinne selv. Sole seg i glansen når alt går bra (ta æren for også det andre har gjort) og bli taus eller konfronterende når ting butter mot. 

Ordene tilgi eller unnskyld må en grave dypt for å få tak i. Det er lettere å si at det burde ikke skjedd eller det var ikke det jeg mente osv. Når en eventuelt gjør retrett så er det bare for å redde sitt eget skinn så en kan fortsette å skinne. Ikke fordi en egentlig har endret syn i hjerte og tanke. 

Å se en slik misbruk av makt kombinert med arroganse gjør meg urolig. Når vi vet hvor lett makt og posisjon forblender mennesker og gjør oss uavhengig av både Gud og rådgivere, er muligheten absolutt til stede for at 2. verdenskrig ikke var den siste. Ikke at jeg går og venter på den, men jeg blir ikke overrasket.