Kreative historier om Palestina
I Per Sverre Bårdsens svar til min tekst (som var et svar på hans innlegg «Hvem sitt land okkuperer Israel?»), presenterer han nok en gang et stykke kreativ historiefortelling eller -lesing.
Jeg vil nå legge til noen fakta fra historien og eksempler på FNs holdning til Palestina-spørsmålet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Først: Jeg har ikke påstått at palestinamandatet har mistet sin folkerettslige status.
Jeg sier derimot at for å bruke palestinamandatet som «bevis» på at jødene fikk hele Palestina, må man være kreativ og legge inn betydninger og innhold i teksten – som faktisk ikke finnes der. Det står ingen steder i palestinamandatet at jødene har fått rettighetene til hele Palestina.
Bårdsen snur altså problemet på hodet når han formulerer sin versjon av historien. Dette narrativet omgår glatt det faktum at det ikke finnes noe dokument som gir Palestina til jødene, men man bare later som at det finnes.
I palestinamandatet legges det kun til rette for jødisk innvandring, og at jødene kan opprette «A national home» i Palestina.
Siden formuleringen er så åpen kommer den sikkert til å bli diskutert til all tid, men påstanden om at jødene har et folkerettslig bindende «skjøte» på hele Palestina, er en konstruksjon som man raskt ser ikke holder vann om man tar seg tid til å lese teksten.
Dette minner om et annet propagandabilde som det sionistiske maskineriet prøvde å selge inn tidligere: At Palestina var «et land uten folk til et folk uten land», slik prøvde man å skjule den palestinske flyktningekatastrofen.
Det var selvfølgelig like lite sant som denne historien om «skjøtet til Palestina».
At ideen om «skjøtet til hele Palestina» ikke er riktig, og at den massive jødiske innvandringen til Palestina ble et problem, illustreres jo godt ved at England og USA diskuterte problemet med den store mengden jødiske innvandrere.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Sionistenes planer om en egen nasjon var helt klart på kollisjonskurs med Folkeforbundet og formålet med mandatområdet.
Fra Store Norske Leksikon: «På 1930-tallet ble flere arabiske partier stiftet, med National Defence Party kontrollert av Nashashibi-familien og Palestine Arab Party av Husseini-familien blant de fremste.
Partiene gikk i 1935 sammen i et krav om at jødisk immigrasjon måtte stanse, landoverføringer forbys og demokratiske institusjoner opprettes.
Mandatadministrasjonens forslag om etablering av et styringsråd med arabisk flertall ble akseptert av araberne, men avvist av sionistene – og forkastet av den britiske regjeringen.»
At mandatadministrasjonen ønsket et styringsråd med arabisk flertall, sier også tydelig at målet med mandatområdet slett ikke var å gi over hele Palestina til jødene.
Angående det Bårdsen sier om arabisk opprør, viser jeg til denne teksten fra FN.no: «Etter andre verdenskrig ønsket sionistledelsen å overta makten i Palestina og bli kvitt det britiske styret. Dette førte til at sionistbevegelsens paramilitære styrker (Haganah) inngikk samarbeid med sionistiske terrororganisasjoner (Irgun og Stern) som angrep britene i Palestina. Volden bidro til at de britiske myndighetene bestemte å trekke seg som mandatmakt og overlate Palestina-problemet til FN.»
I 1890 var det 43.000 jødiske innbyggere, 57.000 kristne og 432.000 muslimer i Palestina. I 1947 hadde dette blitt til 630.000 jøder, 143.000 kristne og 1,181 millioner muslimer (tall fra den Israelske statistiker Sergio Della Pergola).
Palestinerne som da utgjorde 70 prosent av befolkningen, sa derfor nei til FNs delingsplan siden den la opp til å gi størstedelen av landet til en minoritet (jødene).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Å påstå at Israel ikke startet seksdagerskrigen, går for øvrig i mot gjeldende konklusjoner av objektive fagfolk. Selv om det var både «sabelrasling» og mange hendelser i forkant, er det allment akseptert at Israel startet krigen ved å iverksatte «operasjon Focus» kl. 07:40 5. juni 1967. FN anser landeområdene som Israel tok i denne krigen, som okkupert.
Krigen som brøt ut etter etableringa av Israel og senere 1967-krigen skapte som kjent en av de største flyktningkrisene i nyere tid. 750.000 palestinere ble fordrevet i 1948 og nye 250.000 i 1967.
Ca. halvparten av den palestinske befolkningen flyktet og disse flyktningene har siden blitt nektet sin rett til å vende hjem til eiendommen de flyktet, fra og må se på at amerikanske og europeiske jøder rykker inn og gjør krav på hjemmene som palestinerne flyktet fra.
Den stadig økende etableringa av nye «settlements» for sionistiske bosettere, spiser opp det området som kunne ha blitt en palestinsk stat.
I dag bor det altså mellom 650.000 og 800.000 ulovlige bosettere på Vestbredden, som inkluderer Øst-Jerusalem – og tallet øker.
Det gamle Israel var ikke den første og ikke den siste kulturen som har regjert i Palestina
Hvem har så «rett» til Palestina?
Fra Store norske leksikon: «Man antar at det har levd mennesker i Palestina for mellom én og to millon år siden. De eldste bosetninger der man har kunnet foreta stratigrafiske undersøkelser er huler i Karmelfjellene (fra cirka 300.000 fvt.) Ved Jeriko (et av de viktigste steder fra yngre steinalder og en av de byer som har gjort krav på å være verdens eldste) har det vært kontinuerlig bosetning fra rundt 8. 300 fvt. til i dag.»
Det gamle Israel var altså ikke den første og ikke den siste kulturen som har regjert i Palestina.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Svaret på om disse menneskene var forfedre til dagens palestinere blir sikkert «tja» – på samme måte som svaret på spørsmålet om steinalderens nordmenn er våre forfedre også er «tja», men for de av oss som har sett effektene av den Israelske okkupasjonen med egne øyne, er konlusjonen klar: Å påstå at de sionistiske okkupantene ikke tar landet fra noen, er i beste fall uvitenhet.
