Jødene tok ikke landet fra noen

Mads Nordtvedt påstår i sitt innlegg i Dagen torsdag 15.juli at Israel okkuperer palestinernes land. Dette som et motinnlegg til hva jeg skrev i samme avis 12.juli.

Nordtvedt påstår at jeg tyr til kreativ historieskriving. Det gjør jeg selvsagt ikke. Han sier at jeg prøver å forankre Israels moderne historie i Palestinamandatet. Selvsagt gjør jeg det!

Har ikke Nordtvedt forstått at Palestinamandatet i sin tid fikk folkerettslig status, og at ingenting i historien deretter har forandret på dette. Historiske fakta er uforanderlige.

Derfor er det fremdeles slik at de 28 artiklene i mandatteksten er gjeldende internasjonal lov. Og artikkel 80 i FN-pakten slår fast at oppnådde rettigheter videreføres.

Nordtvedt utfordres herved til å vise hva tid Palestinamandatet mistet folkerettslig status.

Så er det slik at «palestinere» ikke er nevnt en eneste gang i mandatteksten. Det har sin enkle forklaring. Det var ingen arabere som kalte seg palestiner før i nyere tid.

Palestiner betyr inntrenger, og ble tidlig brukt som skjellsord for jøder. Det er et historisk fakta at de som i dag kaller seg palestinere er etterkommere av muslimske innvandrere fra Sudan, Egypt, Libanon, Syria, Irak, Saudi-Arabia, Bahrain, Jemen, Libya, Marokko, Bosnia, Kaukasus, Turkmenistan, Kurdistan, India, Afghanistan og Balutsjistan.

Altså er det ikke snakk om et eget folkeslag. (Viser her til slutten av innlegget mitt).

Arabere i Judea og Samaria kalte seg jordanere til midt på 1970-tallet.

Hele poenget med mandatsystemet var å skape selvstendige nasjoner på tidligere ottomansk område – noe som er klart uttrykt i artikkel 22 i Folkeforbundets pakt. (….administrative advice and assistance by a Mandatory until such time as they area ble to stand alone.)

Også en selvstendig nasjon for verdens jøder. Om man ikke har forstått dette, blir utgangspunktet for argumentasjonen galt.

Det ser ikke ut til at Nordtvedt har forstått at etter de alliertes seier over det ottomanske riket, var det de allierte (Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan) som hadde autoritet til å bestemme hva som skulle skje med de beseirede territoriene.

Nordtvedt påstår at jødene tok landet fra noen. Nei, det gjorde de ikke, de allierte bestemte at jødene skulle få landet, akkurat som de bestemte at Irak og Syria skulle bli selvstendige nasjoner. Mandatet gav ingen nasjonale rettigheter til andre enn jødene.

De ikke-jødiske innbyggerne fikk kun sivile og religiøse rettigheter (Artikkel 2: …and also for safeguarding the civil and religious rights of all inhabitants of Palestine, irrespective of race and religion).

Palestinamandatets artikkel 6 sier at «The administration of Palestine» (Storbritannia) skal gjøre jødisk immigrasjon lettere, og skal oppmuntre til tett bosetting i landet (..including stat lands and waste lands..)

Dette er hva folkeretten sier, og dermed blir det helt galt når Nordtvedt påstår at jødene i Judea og Samaria bor der ulovlig. Så sier han at jødenes nasjonale prosjekt kom på kollisjonskurs med Folkeforbundet og britene.

Han burde nevnt at det var de arabiske opprørene som gjorde at britene satte grense for jødisk innvandring i håp om å redusere konfliktene, men det forandret selvsagt ikke vedtatt internasjonal lov.

Nordtvedt argumenterer med at FN mener Israel må trekke seg tilbake til våpenhvilelinjene fra før 1967-krigen. Det siktes vel til sikkerhetsrådets resolusjon 242.

Den ble vedtatt under Kapittel 6 av de Forente Nasjoners pakt. En resolusjon under kapittel 6 er bare en anbefaling, og har overhodet ingen folkerettslig status.

Nordtvedt påstår at Israel startet seksdagerskrigen i 1967. Feil igjen.

Bakgrunnen for krigen var trusler fra Egypt, Irak og Syria om å utslette Israel. Rundt en halv million soldater, i underkant av 3000 tanks og 800 fly var klare til å angripe.

Dette var starten av krigen. Nordtvedt mener visstnok at Israel bare skulle vente til de ble angrepet – hva slags logikk er dette?

Araberne insisterte på at våpenhvilelinjen ikke skulle utgjøre rettslig bindende grenser

Kjenner Nordtvedt til at araberne insisterte på at våpenhvilelinjen (etter 1948-1949-krigen) IKKE skulle utgjøre rettslig bindende grenser?

Våpenhvileavtalen mellom Israel og Transjordan sier i artikkel VI.9: Partene er blitt enige om at demarkasjonslinjene for våpenhvilen som er definert i artiklene V og VI i denne avtalen, ikke skal være til hinder for fremtidige territoriale løsninger eller grenselinjer eller krav relatert til disse for noen av partene.

At området som de allierte gav jødene også omfattet dagens Jordan, går fram av artikkel 25 i Mandatet: In the territories lying between Jordan and the eastern boundary of Palestine….

Ingen burde være mer fornøyde etter fredsoppgjøret etter første verdenskrig enn araberne. De fikk råderett over enorme områder. Jødene fikk antakelig bare rundt 0,2 prosent av det territoriet araberne fikk. Likevel mener araberne at de må ha mer. Forstå det den som kan.

Til slutt kan jeg nevne hva Zahir Muhsein – medlem av lederskapet i PLO – uttalte til den nederlandske avisen TROUW i 1977 angående betegnelsen palestinere:

«Det palestinske folket eksisterer ikke. Opprettelsen av en palestinsk stat er bare et middel for å fortsette vår kamp mot staten Israel og for vår arabiske enhet.

I dag er det i realiteten ingen forskjell mellom jordanere, palestinere, syrere og libanesere.

Bare av politiske og taktiske grunner snakker vi i dag om eksistensen av et palestinsk folk, ettersom arabiske nasjonale interesser krever at vi fastholder (holder for sant) eksistensen av et eget ”palestinsk folk” for å møte sionismen taktisk.

Jordan, som er en suveren stat med definerte grenser kan ikke gjøre krav på Haifa og Jaffa.

Men som en palestiner kan jeg uten tvil kreve Haifa, Jaffa, Beer-Sheba og Jerusalem. Men, i samme øyeblikk vi gjenvinner retten til hele Palestina, vil vi forene Palestina og Jordan.»