JERUSALEM: I 1917, mot slutten av Første verdenskrig, ble det klart at Storbritannia ville få kontroll over Palestina. Bildet viser den britiske generalen Sir Edmund Allenby som ankommer Jerusalem. Foto: AP / NTB

Israel okkuperer palestinernes land

Per Sverre Bårdsen spør i et innlegg: «Hvem sitt land okkuperer Israel?».

For å argumentere for sitt syn viser han til fredsoppgjøret etter Første verdenskrig, og tyr til kreativ historieskriving av den type som propagandamaskineriet til Israel bedriver. Han prøver med det å forankre Israels moderne historie i palestinamandatet fra San Remo-konferansen. Når Bårdsen sier «Jødene fikk nasjonale rettigheter til daværende Palestina» og «ettersom man mente jødene ikke ennå kunne styre sitt land selv, ble det opprettet et mandatsystem», ja da bedriver han mildt sagt meget kreativ historiefortelling.

Les også
Hvem sitt land okkuperer Israel?

Mandatområdene ble opprettet fordi dette var stater som i de alliertes kolonialistiske øyne ikke var i stand til å styre seg selv, og derfor skulle de styres av et annet land på vegne av Folkeforbundet. I Palestinas tilfelle ble det England. Dette ble naturlig nok opplevd som en britisk okkupasjon av palestinerne, og etter hvert kom det til væpnet konflikt mellom engelskmenn, palestinere og de jødiske-sionistiske innvandrerne.

I artikkel 22 i Folkeforbundets pakt (Covenant of the League of Nations) står det: «Certain communities formerly belonging to the Turkish Empire have reached a stage of development where their existence as independent nations can be provisionally recognised subject to the rendering of administrative advice and assistance by a Mandatory until such time as they are able to stand alone. The wishes of these communities must be a principal consideration in the selection of the Mandatory.» Det står ikke at palestinamandatet ble opprettet for å hjelpe «jødene inntil de var i stand til å styre seg selv».

Det bør være tydelig for alle som tar seg tid til å lese teksten i palestinamandatet at Palestina var tenkt som en framtidig selvstendig stat, med «a national home for the Jewish people» i seg – men dette måtte ikke skade de sivile og religiøse rettighetene til eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina. I palestinamandatet står det: «It being clearly understood that nothing should be done which might prejudice the civil and religious rights of existing non-Jewish communities in Palestine.»

I 1917, mot slutten av Første verdenskrig ble det klart at Storbritannia ville få kontroll over Palestina. De sionistiske lederne ba da den britiske regjeringen om å avgi en støtteerklæring for deres mål og foreslo følgende utkast til erklæring: «His Majesty’s Government accepts the principle that Palestine should be reconstituted as the national home of the Jewish people.»

Edwin Montagu, den eneste jøden i det britiske kabinettet på denne tiden, var sterkt imot sionismen. I sitt «Memo on the Anti-Semitism of the British Government» påpekte han at dette kunne føre til at muslimer og kristne ville bli sett på som utlendinger i Palestina, og at jøder ville bli behandlet som utlendinger i alle land unntatt Palestina. Formuleringen som ble tatt inn i palestinamandatet, ble derfor endret til: «The establishment in Palestine of the Jewish national home.» Ordet «in» ble altså satt inn. Her kunne ordet «in» tolkes geografisk: bare en del av Palestina skal bli det jødiske nasjonale hjemmet; eller det kan tolkes abstrakt: det kan være andre enheter som er «i» Palestina, for eksempel det nasjonale hjemmet til de eksisterende palestinerne.

Dette viser tydelig at etableringa av «et nasjonalt hjem» for jødene ikke skulle skje på bekostning av den eksisterende befolkninga, altså palestinernes, rettigheter til dette landet. Men det er jo nettopp dette som nå skjer: Israel fordriver palestinerne og okkuperer stadig mer av deres land, for å utvide sin egen stat.

Under prosessen før britenes overlevering av mandatet tilbake til FN, diskuterte for øvrig England og USA hvor mange flere jødiske innvandrere man kunne tillate til Palestina, da det var tydelig at det hadde blitt så mange at det var et problem. Secretary of state, James F. Byrnes, klager til Lord Halifax at «Jews over here are not interested, aparently, in the plight of the jews in Europe». «What they are interested in is they belive they ought to have a country to call their own.» Med andre ord hadde det nasjonale prosjektet til sionistene kommet på kollisjonskurs med Folkeforbundet og britene – som altså ikke hadde noen planer om at jødene skulle få hele Palestina.

Når Israel okkuperer stadig større områder i Palestina, er det jo klart at de tar landet fra noen.

Når Israel så erklærer seg som selvstendig stat og okkuperer stadig større områder i Palestina, er det jo klart at de tar landet fra noen. Folkeforbundet har nå blitt til FN, og FN mener at Israel må trekke seg tilbake til våpenhvilelinjen fra før 1967-krigen. Seksdagerskrigen i 1967 ble som kjent startet ved at Israel angrep Egypt 5. juni 1967. Områdene som Israel tok kontroll over i denne krigen regnes som okkupert. Fra FNs webside: «Helt siden Israel okkuperte de siste palestinske områdene i 1967, har staten drevet utbygging av israelske bosetninger på Vestbredden, i strid med folkeretten. I dag bor det mellom 650.000 og 800.000 ulovlige bosettere på Vestbredden, som inkluderer Øst-Jerusalem.»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Så – også i lys av Folkeforbundets pakt og teksten i palestinamandatet, blir svaret på ditt spørsmål veldig tydelig: Israel okkuperer palestinernes land!