Jeg tror forskning er kritisk, siden jeg ikke er kritisk til skapelse og fall
Bjørn Are Davidsen
Det er flott at bibelskolerektor Per Bergene Holm er opptatt av å bekjempe konspirasjonsteorier.
Samtidig er det underlig å lese i Dagen 7. juni at jeg har «en blind tro på fornuften og moderne forskning» og stiller meg «kritisk til skapelsen og andre sentrale bibelske sannheter».
Slike «besserwissere som Davidsen» kan man «med rette» ikke stole på. Siden jeg ønsker å bli «aktet i samfunnsdebatten», er jeg forhindret fra en «kritisk analyse av mainstream vitenskap».
Bergene Holm savner «sunn vitenskapelighet». For «ideologiske grunnholdninger har fått så stor innflytelse på forskningen at det knapt kan kalles vitenskap».
Selv savner jeg imidlertid mer sunn refleksjon over hvordan man omtaler vitenskap - og andre - uansett grunnholdning.
For jeg er ikke «kritisk til skapelsen» eller til «andre sentrale bibelske sannheter». Hvis påstanden i stedet gjelder kristne som ikke tror at Gud skapte verden på bokstavelig talt seks dager, er i så fall svært mange kristne «kritiske til skapelsen».
Det er ikke ønsket om å bli «aktet i samfunnsdebatten» som har fått meg i over førti år til å forsvare i full offentlighet Guds eksistens, jomfrufødselen, at Jesus gikk på vannet og stod opp fra de døde, for å nevne bare noe.
At jeg ikke leser like mye i Bibelen så bokstavelig som Bergene Holm, skyldes en kristen tradisjon som allerede i antikken leste Bibelen på flere måter.
At jeg ikke leser like mye i Bibelen så bokstavelig som Bergene Holm, skyldes en kristen tradisjon som allerede i antikken leste Bibelen på flere måter.
Det er ikke et knefall for moderne tanker.
Bergene Holm mener at mange konspirasjonsteorier skyldes at «rådende ideologi» støtter alt fra kjønnsforskning til evolusjonsbiologi, og av kampanjejournalistikk mot Israel, klimaskeptikere og så videre.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ja, ideologi kan føre forskning på avveier. Men man motvirker ikke konspirasjonstro ved bare å klage ut fra et annet ideologisk syn.
Skal vi kunne påvirke seriøst, må vi selv delta troverdig på den offentlige arenaen.
Løsningen er ikke bare å avfeie forskning, vitenskap og medieoppslag vi er uenig i som ideologi og kampanjer, for ikke å si konspirasjoner. Eller stemple andre på måter som savner dekning.
For det er lite å kjenne igjen i Bergene Holms beskrivelser av meg eller - verre - av vitenskap. Som kristen har jeg ikke en blind, men begrunnet tro på fornuft - på skapelse og vitenskap.
Fordi universet er skapt, kan vi slik Bibelen forteller ha tillit at Gud styrer etter sin plan, samtidig som han opprettholder en rasjonell orden i naturen.
Siden jeg tror på en lovgiver bak naturen, tror jeg på lover i naturen. Siden vi alle er skapt i Guds bilde, kan vi tenke noen av Guds tanker etter ham, slik mange kristne forskere har pekt på gjennom tidene.
Nettopp som kristen, vet jeg også at alle - forskere og forfattere, sjarlataner og journalister, rektorer og rådgivere - er rammet av syndefallet.
Vi er forutinntatte, selvsentrerte og ute etter å bli verdsatt.
Det er likevel ikke ønsket om å bli aktet som får meg til å støtte argumentasjonen fra 1600-tallet om at nettopp syndefallet gjør at vi trenger etterprøvbar forskning og kritisk refleksjon - både om vitenskap og bibeltolkninger.
Slik Peter Harrison argumenterer for i «The Fall of Man and the Foundations of Science», vokste ikke moderne vitenskap frem fordi troen på fornuften ble sterkere enn troen på Gud og Bibelen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
På mange måter var det motsatt. Mens middelalderens tenkere kunne legge for mye vekt på fornuften, bidro en forsterket reformatorisk tanke om syndefallet til erkjennelsesmessig skepsis.
Vitenskap er viktig nettopp fordi vi ikke kan ha en blind tro på fornuften. Av samme grunn trenger vi informerte diskusjoner om vitenskap, inkludert premisser og tolkninger.
Skal vi lykkes, trenger vi også gode forbilder i hvordan vi argumenterer og karakteriserer andre, enten vi er rektorer eller ei.
