Israels grenser ble ikke fastsatt i 1922, Per Haakonsen

Jeg viser til Per Haakonsens debattinnlegg publisert den 30. juli 2021 i Dagen hvor han viser til en «bisarr debatt om Israels grenser». Denne «bisarre debatten» som Per Haakonsen viser til, har jeg ikke fulgt med på og kan derfor ikke kommentere denne debatten.

Men etter å ha lest debattinnlegget til Per Haakonsen finner jeg det nødvendig å korrigere og utfylle Haakonsens kunnskaper med hensyn til de historiske og folkerettslige forholdene.

På et punkt har imidlertid Haakonsen helt rett: Grensene for Israel ble ikke fastsatt i palestinamandatet. Så på Per Haakonsens spørsmål om Israels grenser ble fastsatt i 1922, er svaret et ubetinget «nei».

Det rettslige grunnlaget for Israel og dets grenser ble bestemt av de fire fremste allierte stormaktene (Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan) i San Remo i april 1920 og av den fransk-britiske grensekommisjonen som ble opprettet av de nevnte stormaktene.

Det var naturligvis kun disse stormaktene som hadde suvereniteten over blant annet Palestina som kollektivt kunne disponere over disse områdene. Verken Folkeforbundet eller andre hadde noen slik myndighet.

Den fransk-britiske grensekommisjonen (som kom med sin innstilling den 23. desember 1920) bekreftet nettopp det de fremste allierte stormaktene allerede hadde bestemt, nemlig at Palestina, som skulle bli jødenes nye nasjonale hjem, omfattet blant annet områdene i Judea og Samaria.

Haakonsen skriver: «Det hevdes at Israels grenser går ved Jordanelven og begrunnelsen for dette er britenes palestinamandat fra juli 1922. Det er da ganske underlig ettersom staten Israel først så dagens lys flere tiår senere, i 1948.»

Det virker som Haakonsen trenger en liten oppdatering når det gjelder grensene for Palestina og mandatordningen slik den fremkommer i Versaillestraktaten og i Folkeforbundets pakt artikkel. 22.

Mandatordningen ble bestemt under fredskonferansen i Paris i 1919. Hensikten var å hjelpe de frigjorte områdene (etter første verdskrig) og tidligere kolonistater slik at de på sikt kunne bli selvstyrte stater. Araberne (hasjemittene) og jødene hadde i februar 1919 fremsatt (prosedert) sine ønsker om egne landområder for de fremste allierte stormaktene under Pariskonferansen.

Araberne ba om å få Mesopotamia og Syria. Jødene ba om å få anerkjent sin historiske tilknytning til Palestina og få etablert sitt nasjonale hjem der.

I tillegg ba jødene om at de skulle bli hjulpet politisk, administrativt og økonomisk av Storbritannia som mandatstat i den hensikt at de skulle bli gitt den hjelpen de trengte for at de på sikt kunne reetablere sitt eget nasjonale hjem (stat) i de områdene som de var så sterkt knyttet til.

De fire fremste allierte stormaktene måtte derfor undersøke nærmere om hvilke områder jødene hadde vært så sterkt knyttet til. Med statsminister David Lloyd George i spissen la man til grunn den historiske jødiske tilknytningen til område som Bibelen viser oss i tiden for Patriarkene, dommerne, profetene og den første og den andre tempelperioden.

Det var nettopp med bakgrunn i denne jødiske tilknytningen at grensene for Palestina ble uformet.

Under den samme samlingen i San Remo i april 1920 fikk hasjemittene innfridd sine ønsker om de største områdene; Syria og Mesopotamia.

De fremste allierte stormaktene inngikk kollektivt en avtale med Storbritannia hvor britene påtok seg å være ansvarlig for å effektuere Balfourdeklarasjonen og gi jødene den hjelpen de trengte. Denne avtalen benevnes for Palestinamandatet. På samme måte fikk en mandater for Syria og Mesopotamia.

Dersom man bestrider de allierte seierherrenes rett til å overføre landområdene i Palestina til jødene, da bestrider man følgelig også gyldigheten av opprettelsen av Irak, Libanon og Syria.

I 1932 erklærte Irak (Mesopotamia) seg for å være en selvstendig stat etter å ha vært under britisk mandat. På samme måte erklærte Syria seg for å være en uavhengig og selvstendig stat den 1. januar 1944 etter at franskmennene hadde vært mandatstat for Syria slik de fremste allierte stormaktene hadde bestemt.

Fire år senere (1948) ble Israel erklært for å være en selvstendig og uavhengig stat. Så dette er ikke så underlig som Haakonsen synes å hevde. Men staten Israel hadde nok blitt en stat tidligere hadde de ikke vært for arabernes opprør og massakrer på jøder i tiden 1920 – 1948. Mon tro om man også kunne ha reddet mange flere fra gasskamrene dersom så hadde skjedd.

Haakonsen skriver: «I årene etter første verdenskrig var det ikke på tale å opprette en egen jødisk stat. Dr. Weizmann en ledende representant for jødene, ga klart uttrykk for dette både overfor araberne og britene.»

Det synes å være på sin plass å minne Haakonsen om hva Chaim Weizmann, som var til stede i San Remo, selv skrev i forbindelse med avgjørelsene der:

«San Remo avgjørelsen har kommet. Anerkjennelsen av våre rettigheter i Palestina er tatt inn i traktaten med Tyrkia (Sèvres-traktaten) og blitt del av internasjonal lov, - dette er den mest avgjørende politiske hendelsen i verdenshistorien for den sionistiske bevegelsen, og det er ikke noen overdrivelse å si at det er det viktigste som har hendt for vårt folk i hele vår historie etter utgangen.» (...)

«Det vi smertefullt har lengtet etter og arbeidet for, er nå inntruffet. Folkene i verden har nå pålagt oss å gjenoppbygge den jødiske nasjon i det jødiske landet.»

Det synes også å være grunn til å minne Haakonsen om sionistlederen Theodor Herzl bok «Jødestaten» fra 1896 og konferansen i Basel i Sveits året etter, hvor den politiske sionismen ble etablert.

Balfourdeklarasjonen og avgjørelsene i San Remo var jo nettopp svar på jødenes ønsker uttrykt blant annet i nevnte bok «Jødestaten» og jødenes uttrykte ønske på konferansen i Basel i Sveits i 1897:

«Sionismen vil kjempe for å skape et hjem for det jødiske folket i Palestina. Dette hjemmet skal være sikret gjennom lov.»

At det var tale om en stat, hersker det liten eller ingen tvil om. Theodor Herzl skrev følgende i sin dagbok to dager etter konferansen i Basel:

«Dersom jeg skulle oppsummere Basel-programmet i en enkelt setning, noe jeg ikke ville tørre å gjøre offentlig, da ville jeg si: I Basel skapte jeg den jødiske staten. Dersom jeg skulle si dette høyt, ville jeg bli møtt av allmenn latter. Men kanskje innen fem år fremover i tid, i alle fall innen de første 50 årene, så vil alle forstå det.

Fundamentet for en slik stat er basert på folkets vilje, men den kan også oppnås av bare en person som har stor nok makt. Territorier er bare en konkret basis, - selv en stat med et territorie, er alltid noe abstrakt.

I Basel, skapte jeg denne abstraksjonen som er usynlig for de aller fleste. Gjennom svært små virkemidler, har jeg innpodet lengselen etter en stat og følelsen av at det eksisterer en nasjonalforsamling.»

At det var en jødisk stat man mente, er også bekreftet av en rekke statsledere. Noen av disse deltok både ved utarbeidelse av Balfourdeklarasjonen og ved San Remo Resolusjonen. Jeg tillater meg i denne forbindelse å vise til min egen bok «Palestina – Israels historiske og folkerettslige legitimitet».

At Palestinamandatet, hvor San Remo-resolusjonen ble inntatt, ble godkjent av Folkeforbundet i 1922, gjorde at avgjørelsene i San Remo Resolusjonen ble folkerett.