I stedet for håpløshet

Fredagens rolige og saklige partilederdebatt fra Bodø står som en treffende illustrasjon både på høstens valgkamp og på den politiske situasjonen i Norge nå. Debatten var preget av alvor, men også av relativt senkede skuldre. Det gir mange grunner til takknemlighet.

Statsministerkandidatene er kompetente og kloke mennesker som vil gå samvittighetsfullt til verks i regjeringsarbeidet. De snakker godt med hverandre, og respekterer sine politiske konkurrenter selv om de også er opptatt av å betone de innbyrdes forskjellene mellom partiene de representerer.

I landskapet rundt finner vi også en blanding av kontinuitet og fornyelse. Noen partier har aldri sittet i regjering, andre har mye erfaring fra denne delen av de politiske lederskapet. Og den gemyttlige tonen dem imellom kan nok noen ganger dekke over at uenighetene stikker dypere enn man først får inntrykk av.

Likevel er hovedinntrykket det motsatte – at den politiske uenigheten ikke er til hinder for en respektfull omtale av hverandre, og ikke minst en god omgangsform i det daglige arbeidet.

I Norge er dette så selvsagt at vi knapt tenker over det. Men da vi i 2017 fikk se seks statsministre sitte i rolig samtale rundt samme bord i den NRK-sendte serien «Da vi styrte Norge», er det grunn til å minne om at noe slikt antakelig aldri har skjedd før i noe land i verden.

For noen dager siden fikk Libanon ny regjering etter 13 måneder. Begeistring er neppe den mest dekkende beskrivelsen av mottakelsen. Til NRK sier den 46 år gamle heismontøren Housam Tabsh i Beirut det tydelig og klart: «Den nye regjeringen er like korrupt som den gamle. Det er andre navn på ministrene, men de er ikke noe bedre.»

Når håpløsheten får feste grepet, er fremtidsutsiktene dystre. I Libanon er det ikke bare lett å få øye på lyspunktene.

Til helgen er det parlamentsvalg i Russland. Med Vladimir Putins stadig strammere grep om makten ser det ut for at den demokratiske utviklingen rundt årtusenskiftet er i ferd med å bli erstattet av en mer autoritær styreform hos vår mektige nabo i øst.

En uke senere er det forbundsdagsvalg i Tyskland. Da takker landsmoder Angela Merkel for seg i toppen av tysk politikk. Det er det desidert viktigste valget som finner sted i Europa i år. Hvilken retning Tyskland velger, kommer til å få stor betydning – også langt utover landets grenser.

I møte med slike perspektiver er det naturlig å si at overgangen til en ny regjering i Norge vil bli mindre merkbar.

I møte med slike perspektiver er det naturlig å si at overgangen til en ny regjering i Norge vil bli mindre merkbar. Visst vil det være forskjeller, og for noens del kommer hverdagen til å bli varig forandret.

Det vil ganske sikkert bli enda sterkere bevissthet om klimautfordringer og hvordan vi bør forholde oss til dem. Vi kommer også til å høre om pandemiens virkninger, sannsynligvis gjennom hele den kommende fireårsperioden.

Kanskje kommer vi også til å se politikere som tar konsekvensene av det mange av dem allerede har snakket om, nemlig at velstandsnivået ikke kan vokse i det uendelige før det blir nødvendig å sette tæring etter næring hva angår offentlige inntekter. Men på det punktet skal vi ikke håpe på for mye.

I hovedsak vil høstens valg likevel representere kontinuitet mer enn brudd. Det er ikke bare positivt, for på flere områder er det grunn til å advare mot utviklingen. Blant annet når det gjelder forståelsen av menneskeverdet.

Men situasjonen vitner om et stabilt system, hvor tilliten fortsatt finnes mellom ulike aktører, og hvor man kan snakke sammen uten å ty til vold eller våpen.