Hvem kan redde påsken?

Vi skal være så selvhjulpne at tanken om en stedfortreder virker både fjern og enkel.

I fjor foretok InFact for VG en spørreundersøkelse der over 1000 nordmenn svarte på spørsmål om påsken. Ifølge VG ville selv påskeharen ristet på hodet av resultatet. Nesten en tredjedel visste ikke hva som skjedde skjærtorsdag. En fjerdedel visste ikke hva som skjedde langfredag. Og hvem har hørt om Simon fra Kyrene som hjalp Jesus med å bære korset? 26 prosent. VG spurte derfor: Det kristne påskebudskapet synes å være forsvunnet. Hvem kan redde påsken?

Det er mange og kraftfulle diskusjoner for tiden i kirke og samfunn. Men det er ganske stille rundt Jesus. Få eller ingen provoseres eller begeistres av ham. Det er lenge siden folkemengden hyllet ham og jublet «Hosianna», og like lenge siden de ropte «Korsfest» og hånet ham i høymælt protest. Han verken hylles eller hånes, hedres eller skjelles ut, men blir heller ignorert og forsøkt tiet i hjel. Mennesker forteller at de har sans for kirkerommet, kirkegårdene og kirkens ritualer, men er mindre opptatt av Jesus som forbilde og enda mindre engasjert av Ham som verdens frelser. «Vi er ikke motstandere av ham,» sa en engasjert kvinne, «men dere prestene har gjort ham til en tannløs, museal skikkelse som ikke er egnet til å berike og berøre livene våre». Spørreundersøkelser, som den i VG før påsken i fjor, viser i alle fall at kunnskapen om Jesusskikkelsen er laber. Mange forteller at deres påskefeiring i byen, på fjellet eller ved sjøen fungerer aldeles utmerket, uten Jesus.

Derfor denne ettertanken før påske. Kirken beskriver Jesus som den eneste Gud med sårmerker, og i denne tiden følger vi ham på vei mot Jerusalem. En mann med sår og seier, men alltid med blikket festet på de som har det vondt. Hva kan årsaken være til at det er så stille rundt Jesus? Er det vi prester og kirkelige medarbeidere som har sviktet? Har vår formidling og vår evne til å presentere Jesus blitt spist opp av kjedsomhet og tomt prat? Eller kan det handle om at vi mennesker, to tusen år etter Kristi fødsel, ikke vil la oss lede, bevege eller forplikte av Gud eller noe som er større enn oss selv? Det gjør ikke så mye om Jesus blir borte, tenker vi. Vi klarer oss godt for egen maskin og ser ikke behovet for noen frelser og forsoner i møte med skylden, dommen og døden.

Det fortelles at det aldri har vært så mange besøkende i Louvre for å se Mona Lisa som etter at bildet av henne ble stjålet. De kom altså for å se plassen der hun hadde prydet veggen i galleriet. Kanskje er det når hjelpen ikke er der, at vi for alvor etterspør den? Kanskje må det et fravær til for at vi skal oppleve savn? Spørsmålet er altså ikke bare hvem som skal redde påsken, men hvem skal redde oss? Spørs om ikke Jesus, Guds sønn er mer opptatt av å redde oss enn å redde en høytid! Mer opptatt av å fri oss fra slitsom egenandel enn å påføre oss en krevende inngangsavgift til Guds rike.

Overskriften over vår tid er på mange måter: «Det gjorde mennesket.» Kirkens lærefader, Paulus, formulerte en helt annen heading. Bakgrunnen var et avgjørende møte med den korsfestede og oppstandne Jesus utenfor Damaskus og et langt mer realistisk syn på menneskets begrensninger: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» Derfor gav Paulus menigheten i Rom en helt annen overskrift over påskens mysterium: «Det gjorde Gud.» Dette initiativet fra Guds side hadde en pris som den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer beskrev slik: «Det som er kostbart for Gud må aldri bli billig for oss. Billig nåde er den nåde vi gir oss selv.» «Kostbar nåde,» derimot, «handler om at prisen er betalt for oss. Nåden er kostbar fordi den kostet Kristus livet, og den er nåde fordi Gud dermed gir oss livet».

Det er dette mysterium August Strindberg beskriver i sitt skuespill Påske. Strindberg strevde lenge med å akseptere den kristne tanken om det Gud gjorde ved å la Jesus sone for menneskehetens skyld på korset. I sitt pasjonsspill legger han derfor følgende setning i munnen på hovedpersonen Elis: «Forstår du dette, at Forsoneren har sonet for våre synder, og likevel fortsetter vi å betale?» Kanskje er det dette vi strever med; forsoningens gåte. At det å være menneske også er å være skyldig. At skyld krever oppgjør, og at Frelseren derfor er død for alle.

Men her stopper det opp for mange av oss. Vi skal være så selvhjulpne at tanken om en stedfortreder virker både fjern og enkel: At det var en som begynte å lete etter oss lenge før vi visste at vi var på ville veier. At det var en som gav seg selv for oss lenge før vi var i stand til å gi oss selv til ham. At troen ikke begynner i vårt hode, men i Guds elskende og gjennomborede hjerte. Det er dette som nesten er for godt til å være sant, og som derfor skaper forvirring. Det er kanskje derfor vi, for sikkerhets skyld, fortsetter å betale, lenge etter at gjeldsbrevet er slettet. Vi gir ikke opp å sone, fordi vi strever med å la Kristi forsoning gjelde oss og alt vårt. «Forstår du dette, at Forsoneren har sonet for våre synder, og likevel fortsetter vi å betale?»

Jeg gleder meg til påskens messer. På Kristi vegne skal vi få lov til å si: «Kristi legeme gitt for deg. Kristi blod utøst for deg!» Vi gir hverandre Guds nåde og tilgivelse i fast og flytende form så vi kan ane, fatte og tro at egenandel er historie. Vår lille og ytterst feilbarlige historie med velmente soningsforsøk omringes i påsken av en større historie som ikke handler om soningsforsøk, men om soning så det holder. «Han er en soning for våre synder, ja ikke bare for våre, men for hele verdens,» står det skrevet. Velkommen til påskens gudstjenester, til et møte med hele Jesu liv og hele vårt liv på en uke.