Utsikten fra emeritiet

Per Lønning er ikke lykkelig over utviklingen i Den norske kirke. Men han gleder seg over å få feire påske.

Det er mulig vestlendingen får hjemlengsel, for det første vårregnet drypper lett over Oslo. I gatene på Frogner, med sine klassiske bygårder, bor emeritusen sammen med sin kone. En leilighet full av bøker, malerier, bilder av barn og barnebarn.

Per Lønning, biskop i to omganger og innehaver av to doktorgrader, er blitt 87 år.

– Jeg er ikke på de intellektuelle høyder jeg en gang hadde ord på meg for å være, sier han unnskyldende om sin egen helsesituasjon. Likevel har han fortsatt meninger og tanker verd å lytte til.

Påsken

– Både som prest og som biskop har du forkynt mye, også i påsketiden. Hva slags forhold har du til påsken, Lønning?

– Jeg har alltid i min gjerning lagt vekt på de store høytidene. De er båndene som knytter sammen hele den kristne identitetsopplevelsen. Skal vi opprettholde kristendommens innflytelse og øke dens innflytelse i vårt samfunn, må vi fremfor alt ta vare på høytidene, sier han.

Hans best solgte bok heter «Vandring gjennom fasten». Lønning peker på at det som angripes først og kraftigst, når skolen vil tone ned kristendommen, er nettopp høytidene.

– Høytidene innbyr til innlevelse og knytter kristenslektene sammen til ett.

– Julen får jo mye oppmerksomhet. Det går vel ikke an å gradere, men burde påsken fått mer plass i samfunnet?

– Jeg er enig i at man ikke skal gradere dem. Men den ene ville ikke vært noe uten den andre. De sammen.

Påskens blodig historie, Jesu betingelsesløse selvhengivelse, er noen av elementene som gjør at denne høytiden er vanskeligere å gripe.

– Det er det som tar lengst tid for nye disipler å forsone seg med, og si ja til og, for ikke å si, fryde seg over.

– At Jesus gir seg selv?

– Ja. At hans smerte også blir vår. Vi kan ikke lukke øynene for det, hvor enn gjerne vi ville det.

Milde Jesus

Påskens budskap er det om oppstandelse og forsoning. Dødens krefter er brutt. Men det er også en historie om nettopp død. Lønning har selv mistet to yngre brødre de siste årene. Inge Lønning døde for to år siden. Andreas Lønning døde i november i fjor. Han svarer ikke direkte på hvilke tanker han gjør seg om døden, men fortsetter å peke på Jesus verk på korset.

– Det som gjør Jesu død så enestående er at den er stedfortredende. Hans død er vår død. Den siste strid med døden, den siste kampen, kommer vi ikke utenom. Men både i fortvilelse og i takk kan vi huske at han døde vår død. Vi har ikke noen annen vei videre enn Ham.

– Samtidig har det ikke manglet på forsøk i kristenheten på å mildne inntrykket av dette. Vi tar gjerne en påskedag med oppstandelsen hvis vi bare kan styre unna Golgata. Det ser vi spor av til alle tider. Heller ikke for disiplene var dette lett. Skildringene fra første påskedag er fine i deres realisme, en situasjon av frykt og stor glede. De to hører sammen.

Normoppløsning?

Per Lønning ble den første biskopen i Borg bispedømme i 1969. Seks år senere sa han fra seg sitt embete på bakgrunn av liberaliseringen av abortloven. Han kom tilbake til bispekollegiet i 1987, da i Bjørgvin. I leiligheten på Frogner henger det et maleri av Bergen domkirke over peisen. Inni peisen står det arkivskuffer.

– Hvordan ser du på utviklingen i Den norske kirke?

– Jeg er ikke ubetinget lykkelig. Enhver avisleser vet hva slags stormvær kirken er ute i. Vi ser også, til forferdelse, at mange av dem som fører ordet på kirkens vegne og skulle rope ut det radikale frelsesbudskapet, ofte gjør omveier og dreier utenom.

Biskopen opplever at mange av dem som fører ordet ikke legger skjul på at de prøver å skyve mest mulig til side det i evangeliet som måler anstøt. Men det er ikke noe nytt.

– Slik var det allerede i nytestamentlig tid. Det er allmenmenneskelig å fremby kompromiss. Bedre er ikke vi mennesker. Vi vil gjerne ha det som smaker søtt, det som oppmuntrer, uten at det krever noe mer hengivelse fra oss.

Han synes budskapet om hengivelse for lett smelter sammen med det sosiale.

– Kirken skal ikke gå inn for å gjøre verden mer utrivelig og skremmende enn den er. Men det nytestamentlige evangelium levner ingen tvil om at vi må gi oss selv hen til ham som gav seg selv for alle. Veien til paradis går gjennom overgivelse av ens eget jeg.

Kjønnsnøytalitet

Per Lønning har vært talsmann for barnet i mors liv hele sitt voksne liv. Han har også engasjert seg i kampen mot den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, som ble innført i 2008. Per Lønning, og noen hundre andre, gikk inn for at loven skulle opp for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

– Nå lever Den norske kirke greit med kvinnelige prester. Tror det kommer en tid da kirken også vil leve greit med homofilispørsmålet?

– Det kommer an på hvor greit du mener det vil være. Det er ikke tvil om at vi ser en enorm forskyvning de siste tretti årene når det gjelder kristne menneskers holdninger på dette området. Det henger ikke minst sammen med bruk og misbruk av ordet «kjærlighet». Man kan også legge til at det til ordet kjærlighet i dagens Norge knytter seg en god del ublandet føleri. Uten at jeg vil bruke det som en anklage mot alle som sier ja til kvinnelige prester - blant annet meg selv.

Lønning reiser seg fra stolen og finner frem boken han skrev etter at han sa fra seg bispeembetet i Borg. Boken heter «Derfor...» og på den tiden var det flere debatter som gikk blant biskopene. Lønning selv hadde gått i bresjen i for at loven som kriminaliserte homoseksuelle handlinger mellom menn, skulle oppheves.

– I biskopenes uttalelse gikk vi inn for å ta bort den juridiske straffen, begrunnet med at det alltid vil være avstand mellom etikk og straffelov. Man kan ikke si at en handling, dersom den støter mot kristen livsforståelse, skal alle som ikke oppfatter seg som kristne straffes for denne handlingen.

For biskopene var det såvisst ikke noe mål å etisk rettferdiggjøre seksuell omgang mellom menn.

– Men vi ville i stedet fastslå at vi ikke godtok at samfunnet bestemte, og ikke bestemte, over etiske lover. Samfunnet får nøye seg med forbrytelsene. Det er et syn jeg holder fast ved i dag, sier han.

Nattverdsnekt

Lønning opplever krevende balansegang i møte med homofiles situasjon.

– Det etiske landskapet er paradoksalt. Hvis ikke mennesker med en diskutabel etikk hadde noen mulighet til å komme innenfor himmelens porter, er det nok veldig mange av oss som ville blitt stående utenfor. Men vi kan heller ikke proklamere ekteskap for likekjønnede som om det var en autentisk form for ekteskap lik det mellom mann og kvinne, med sikte på å bygge opp en familie.

– Jeg har som biskop i enkelte tilfeller sagt nei til nidkjære prester som vil vise mennesker med det en kaller for homoseksuell legning bort fra nattverden. Det er ikke vår sak å dømme mellom Gud og mennesker. Samtidig, hvis jeg sitter i kirken og hører en prest gjør krav på å ha forettet en vielse mellom to av samme kjønn, og erklærer dem for «rette ektefolk», da går det et støt gjennom meg. Noe sier meg da at det ikke er sannhet kirken er med å bre ut.

Lønning blir engasjert av spørsmålene og vil nødig bli misforstått. Han ønsker å møte mennesker åpent og inkluderende. For det kristne fellesskapet er viktig.

– Jeg vil gjerne at homoseksuelle medkristne skal kunne føle fellesskap med meg. Jeg vil det. Men så paradoksalt som dette er tilværelsen. Dette gjelder jo andre etiske spørsmål også, som kristne og militærtjeneste eller oljeboring, for den saks skyld.

Lønning opplever også at homofilispørsmålet har tatt litt stor plass.

– Jeg vil advare mot å gjøre kampen om homoseksualitet til selve dét etiske spørsmål på ubetinget linje med så mange andre.

– Får den for stort fokus?

– Ja, på en måte gjør den det. Skjønt, man skal heller ikke bagatellisere.

Politikk

Ute i gangen til Lønning henger det et bilde i svart/hvitt. Lønning står ved siden av daværende statsminister Jan P. Syse.

Per Lønning har to perioder som stortingspolitiker bak seg. Han satt på Tinget før broren, Inge. Men hans gamle parti har fremkalt hevede øyenbryn, ikke minst i nåværende regjeringstid. Ikke at det er fullt så alvorlig som kirkelige anliggender.

– Jeg holder veldig på ett ekteskap for livet, men ikke uten videre ett parti. Jeg har ikke under noen omstendighet sagt at jeg alltid vil stemme Høyre.

– Har partiet forlatt sin verdikonservative linje?

– Det er ikke alle standpunktene fra Høyre etter regjeringsskifte som uten videre har min tilslutning.

– Hvilke da?

– Da må jeg til å argumentere, så det vil jeg ikke gå inn på.

Comeback

Etter å ha frasagt seg bispeembetet i Borg, kom Lønning tilbake som biskop i Bjørgvin, seks år etterpå. Hadde han gitt opp kampen mot abort? Hadde han skiftet mening? Nei, han hadde fått et kall.

– Jeg fremhevet veldig sterkt at da jeg gikk av som biskop, var det etter et høyere kall. Jeg kunne ikke sette grenser for hva et motsvarende kall ville komme til å inneholde i en annen situasjon. Jeg var gjort det jeg var kalt til og var rede til å bli stående på det.

Så nominerte Bjørgvin bispedømmeråd Lønning til å etterfølge Thor With. Lønning selv mener han er den biskopen etter krigen som har fått flest nummer én stemmer i nominasjonsprosessen.

– Hvis Gud gjennom kirken har bruk for meg til en bestemt oppgave, må jeg følge kallet. Jeg opplevde at kirken tok det ansvaret og førte meg til Bjørgvin.

– Hvordan ser du i dag på kampene du stod i da? Er det noe du ville gjort annerledes?

– Nei jeg tror ikke jeg hadde fått noe kall ovenfra til å ta et annet standpunkt enn det jeg gjorde. Jeg har etter beste evne prøvd å ikke gå mine egne veier. Jeg tror jeg har klart det sånn noenlunde, smiler Lønning.

-------

Oppdatert: Per Lønning døde i august 2016.