Gud som pedagog

I Hebreerne 12 kommer Guds godhet til uttrykk ved omtalen av ham som far. Han er en fullkommen far og tar seg av barna sine med ekte godhet. Begrepet «tukt» som brukes flere ganger, er en oversettelse av det greske «paideia». Dette finner vi igjen i ordet pedagogikk. Poenget er ikke straff, men en oppdragelse der både irettesettelse og rådgivning hører med.

Hebreerne sto periodevis under hardt press fra fiendtlige omgivelser. Gud grep ikke alltid inn for å hindre at det skjedde. Men han brukte problemene i sin egen agenda – for en høyere målsetting, jf. Rom 8,28: «For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.»

Gud er nemlig vår oppdrager. Han kan endatil la smertefull ting som blir påført oss av andre, tjene et positivt formål. De skal en dag stå til ansvar for det de har gjort. Men Gud kan samtidig ta dette inn i sin oppdragelse. For « … han tukter oss til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet» (Hebr 12,10). Hans mål er helliggjørelse (uttrykt også i vers 14).

Jesus gjennomlevde den aller grusomste ondskap. Men « … for å oppnå den gleden som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone» (vers 3). 

De kors vi får å bære på himmelveien, er annerledes enn det han fikk å bære. Men måten han møtte utfordringene på, er et ideal for oss. Guds unike fars-omsorg vil ikke svikte oss. Han er vår pedagog – både i medgang og motgang.