Framtid for Kristelig Folkeparti?

Flere kjente KrF-politikere har brutt med sitt gamle parti. Andre føler seg satt utenfor. Det har falt noen tungt for brystet at partiets ledelse ikke slutter opp om pride-demonstrasjonene og tar avstand fra at «homoflagget» får offisiell status. Andre har stått opp for kursendringen og slått ring om partiet. Har KrF fått en ny framtid eller er arven fra fortiden så tung at dette bare blir et blaff?

KrF vokste fram av den lavkirkelige, protestantiske vekkelsen i Den norske kirke og i frikirkene. Lavkirkeligheten så ikke på Den norske kirke som en Kristi kirke, men som «stillas» var den viktig nok. Den ga folket (gjennom skolen) kristen kunnskap – en forutsetning for vekkelse. Som forvalter av statsreligionen ga den samfunn og folk et etisk-religiøse grunnlag. Både statsreligion og statskirke burde derfor opprettholdes. 

I 1945, da KrF brøt igjennom i norsk politikk, var det som partiet for det lavkirkelige vekkelsesfolket. Folk fra den kirkeløse Oxfordgruppebevegelsen var også kommet med. Partiet ville drive politikk ved troende personligheter. Og KrF fikk i alt åtte troende representanter inn på Stortinget. Tro og politikk var knyttet sammen ved den religiøse personlighet.