Et selvmord kan aldri bli vakkert
Dokumentaren gir inntrykk av at det først er når Siv Tove Pedersen har bestemt seg for å avslutte livet, at hun får den omsorgen hun så inderlig har lengtet etter.
På få arenaer blomstrer eufemismene, den skjønnmalende retorikkens kunst, slik den gjør blant forkjemperne for aktiv dødshjelp. Det er nødvendig med en kraftig nyansering av bildet som males av dødshjelp som en vakker, trygg og verdig avslutning på livet for alvorlig syke. Mislykkes vi med dét, er det bare et tidsspørsmål før aktiv dødshjelp også blir tillatt i Norge. For kravet om å ha rett til å bestemme når og hvordan man skal dø, vinner gjenklang i vår individualistiske kultur.
Denne uken viste NRK Brennpunkt dokumentaren «Den siste reisen» om lungesyke Siv Tove Pedersens reise til Sveits for å avslutte livet sitt. Det er en hjerteskjærende dokumentar. Man får så inderlig vondt av denne kvinnen som lever med 12 prosent lungekapasitet, og som vet at lungene til slutt vil kollapse. Og man blir dypt opprørt over å høre hvordan hun er blitt sviktet gang på gang gjennom hele livet. På den andre siden er dokumentaren nok et eksempel på tilslørende, skjønnmalende retorikk. Å avslutte livet på en klinikk i Sveits, fremstilles som at Siv Tove Pedersen blir «tatt vare på». Det snakkes om trygghet, verdighet og å avslutte livet «humant». Døden omtales som at de lar henne «gå» og at hun «reiser».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Atle Simonsen, formann i FpU, er en av dem som følger opp med samme retorikk når han på NRK Ytring hevder at «dette handler om verdighet, menneskeverd, barmhjertighet og anerkjennelsen av at mitt liv er mitt, ikke andre sitt». Sakens faktum er likevel at også et legeassistert selvmord er selvmord. Et selvmord kan aldri bli vakkert. Det kan aldri bli trygt, humant, verdig og ivaretakende. Å bruke slike ord er en farlig tilsløring av et ytterst alvorlig saksfelt. Det er dessuten ytterst problematisk i forhold til den kampen samfunnet ellers fører for å forebygge selvmord.
Derfor er det relevant å stille spørsmål ved presseetikken i Brennpunkt-dokumentaren, slik både organisasjonen Menneskeverd og KrFs Olaug Bollestad gjør. Det er en del av samfunnsoppdraget å lage god journalistikk på fenomenet aktiv dødshjelp, men saksfeltet blir i liten grad problematisert i denne dokumentaren. NRK videreformidler den skjønnmalende retorikken uten å balansere med andre stemmer. Det er også grunn til å spørre om NRK faktisk blir en aktør når de følger den dødssyke kvinnen helt inn i rommet der hun skal avslutte livet. Kan det tenkes at Siv Tove Pedersen følte seg forpliktet til å gjennomføre, fordi det var satt i sving et stort apparat for å dokumentere hennes vei til døden? Ble hun fratatt friheten til å ombestemme seg?
Dokumentaren gir inntrykk av at det først er når Siv Tove Pedersen har bestemt seg for å avslutte livet, at hun får den omsorgen hun så inderlig har lengtet etter. Det er et stort paradoks. Det vitner om et fundamentalt svik. Jo flere svik det kan fortelles om i vårt samfunns behandling av svært syke, jo sterkere vil kravet om legalisering av aktiv dødshjelp bli. En forutsetning for å demme opp for dette kravet, er å formidle trygghet til mennesker i livets siste fase. Alle skal være trygge på at de blir ivaretatt, trygge på at de får nødvendig smertelindring, trygge på at de slipper å dø i ensomhet. Det er dét som er verdighet. Det er hvis vi som samfunn viser vilje til å gi livshjelp i stedet for dødshjelp at vi opptrer humant.
