Et nedrig angrep mot kristne
Det sjokkerende og nedrige terrorangrepet mot kristne i Pakistan vekker avsky og fordømmelse. Men for å bekjempe dette trenger vi å forstå hva som skjer og hvorfor. Bare slik kan vi håpe å bekjempe hatideologien som ligger bak.
Terrorangrepet mot kristne i Pakistan handler om et samfunn med fundamentale problemer, og en rekke valg som fører oss enda galere av sted.
Det er langt mellom de gode nyhetene fra Pakistan disse dager, men de to selvmordsbomberne som rammet All Saints Church i Peshawar sist søndag har sjokkert oss alle.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Pakistanere har dessverre blitt så altfor vante med terrorangrep mot sivile og amerikanske droneangrep med store sivile tap, og er herdet deretter.
Selv de mest herdete kunne imidlertid ikke fri seg fra å bli fullstendig sjokkerte av det som skjedde. Kanskje mer enn antall drepte, trolig det høyeste antallet drept i et angrep på kristne pakistanere, var det virkelig sjokkerende at angrepet ble rettet mot de mest uskyldige, barna.
Kirken i Pakistan som ble rammet for det usle terrorangrepet har vært et symbol for interreligiøs dialog, og bygget kan lett tas for å være en moske, bygget som den er i mongolsk stil. Det er vanskelig å finne ord for å beskrive dette angrepet; nedrig, motbydelig og usselt peker retningen, men disse ordene føles ikke sterke nok.
Scenene fra Peshawar som vi har kunnet følge med på via pakistanske kanaler er hjerteskjærende. Til og med en del ekstremistiske grupperinger har gått ut og fordømt myrderiene.
Det største problemet er at altfor mange har en feil analyse av hva som skjer, og da kan man ikke påvirke en utvikling i en annen retning. Dette handler i liten grad om en kamp mellom islam og kristendom på noe fundamentalt plan, selv om det manifesterer seg som dette, og ofte blir brukt i propaganda alle veier som nettopp dette.
Det handler om radikaliseringen og militariseringen av et samfunn, men også om de små tingene. For eksempel den sterke diskrimineringen som ulike minoriteter møter.
For å begynne med historien:
Pakistan var tiltenkt som en stat for muslimer, men en stat som i seg selv skulle være sekulær, i betydningen at staten ikke skulle gripe inn i borgernes religiøse liv.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Flere taler fra landsfaderen Muhammad Ali Jinnah underbygger dette.
Problemene startet på mange måter under Zulifqar Ali Bhutto, lederen for det sosialistisk orienterte Pakistan Peoples Party, som leflet med ekstreme krefter i en maktpolitisk sammenheng på 70-tallet.
Han ble så selv avsatt av general Zia Ul Haq i et kupp i 1979, og Ul Haq startet en islamiseringsprosjekt som i realiteten ble et radikaliseringsprosjekt.
Det hele ble hjulpet av den sovjetiske invasjonen av nabolandet Afghanistan, hvor Saudi-Arabia, USA og Pakistan samarbeidet for å bekjempe og motarbeide okkupasjonen. Dette førte til en amerikanskstøttet radikalisering i Pakistan, som ledd i kampen mot Sovjetunionen.
Man vant kampen mot Sovjetunionen, men i etterkant etterlot Vesten generelt, og USA spesielt, Pakistan til landets egen skjebne med en økende radikalisering.
En ideologisk kamp mellom Saudi Arabia og Iran som støttet ulike ekstreme grupper i Pakistan og Afghanistan hjalp heller ikke.
Det er i perioden mellom da og terrorangrepene 11. september 2001 at ideologien vi i dag kjemper mot tok form, med stadig økende radikalisering. Terrorangrepene mot USA, den amerikanske okkupasjonen og etter hvert angrepene mot Pakistansk territorium med dronefly, er også en del av historien her. Noe må gjøres på en rekke ulike plan her, men viktigst av alt er faktisk å gå til roten av problemet.
Under kampen mot den sovjetiske okkupasjonen militariserte man samfunnet ved å la denne kampen gjennomsyre alt av undervisningsmateriell og pensum i skolene, det har skapt et monster man ikke har kontroll over, og som det ikke er så lett å få bukt med, med det aller første.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Synet på annerledestroende som læres bort er et like stort problem. Imidlertid, det viktige her er at man bekjemper ikke ekstremisme med å belønne den. Jeg mener at politisk kamp mot amerikanske dronebomber er legitim og viktig, men å anerkjenne at ekstremister skal ha lov til å bruke dette som legitimering og unnskyldning for å drive med terror, er dumt, uproduktivt, og fører landet inn på et villspor.
Da jeg først satte meg ned for å skrive dette innlegget tenkte jeg på å skrive noe om hva religionen sier om dette, men problemet er at det aldri har handlet om dette.
Problemet er noe fundamentalt i det pakistanske samfunnet, hvor verden utenfor har spilt en uheldig rolle. Men ansvarsforholdene er tydelige og klare, det er opp til den pakistanske regjeringen, og kun den, å ta tyren ved hornene og deradikalisere samfunnet.
Absolutt lettere sagt enn gjort, men det finnes ingen annen løsning. I mellomtiden må de sørge for å ta de grep som er nødvendige for å sikre liv og helse for den kristne og andre minoriteter i samfunnet.
Eller for å si det enklere: sikkerheten for alle i Pakistan må bli bedre, men det er viktigere at den sikres for minoriteten nettopp fordi de er en minoritet. Her må verden kjenne og forstå sin rolle. Myndighetene i Pakistan må både støttes, og presses, til å bedre sikkerheten for minoritetene.
Før vi går videre: jeg tror ikke den kristne befolkningen i Pakistan kan gjøre noe som helst som kan endre på denne situasjonen. Dessverre. Dette handler nemlig ikke om noe de har gjort eller gjør, men om handlinger helt utenfor deres kontroll.
Jeg kan klage langt og lenge over CIAs dronebomber, som også av de som stod bak terror-angrepet ble gitt som begrunnelse for bombene, men da beveger vi oss over på et meget stort og komplekst område.
Dessverre, det finnes ingen gode løsninger, det finnes heller ingen enkle løsninger. Så den utakknemlige oppgaven er å finne den minst dårlige.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Pakistanske myndigheter har forvillet seg inn i diskusjoner med disse grupperingene, noe det er vanskelig å se at kan føre til noe godt. Like mye som en kamp om militærmakt, religion og politikk, så har man hatt en kamp om historieskrivingen og forståelsen.
Dessverre har sekulær og sekularisme i Pakistan ikke blitt oversatt i en nøytral språkdrakt, men oversatt til, og brukt som, noe som skal betegne antireligiøse holdninger.
Derfor når man ikke gjennom med et forsøk på sekularisering. Ul Haq stod også bak de beryktede blasfemilovene i landet, noe som i stor grad har blitt utnyttet i alt annet enn religiøse formål, men som da får en ekstra slagside mot minoriteter.
Det var motstand mot disse lovene som førte til drapet på guvernøren i Punjab og en kristen minister i 2011.
Noen siste ord om røttene til den militære tankegangen bak angrepet. De to bombene detonerte med kort mellomrom, slik at mange av de som løp til for å hjelpe etter den første bomben ble rammet av den andre. Dette er en strategi mange menneskerettighetsgrupper har anklaget den CIA drevne dronekrigen for å benytte.
Det var nettopp CIA som trente opp disse ekstremistene da de bedrev sin kamp mot sovjetisk okkupasjon. Hensikten med å nevne dette, jeg er overbevist om at denne kampen ikke kan føres på en front, men må føres på alle fronter samtidig.
For meg er det å fordømme droneangrep som tar uskyldige liv, og å fordømme terrorister som går etter sivile mål, del av den samme kampen, hvor engasjement i den ene forutsetter et engasjement også i den andre.
Jeg håper norske myndigheter følger det samme sporet. Stemningen i Pakistan er spent, og det er mye sinne under overflaten mot ekstremistene akkurat nå. De pakistanske myndighetene kan få massiv støtte i befolkningen for en aksjon mot ekstremister om de forstår og greier å bruke anledningen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Shoaib Sultan
tidligere generalsekretær i Islamsk Råd Norge
