Det er greit at Kongens trosfrihet er innskrenket, så lenge han har valgt det selv

SV og Venstre vil endre to trosparagrafer i Grunnloven. Den ene endringen vitner om historieløshet, men når det gjelder Kongens bekjennelsesplikt så har de ett poeng.

Det er bare et drøyt tiår siden et enstemmig Storting i fellesskap kom fram til de nye Grunnlovsparagrafene om forholdet mellom stat, tro og kirke. Likevel er det partier som mener tiden allerede er inne til å bryte med Grunnlovsenigheten fra 2012.

Forrige uke falt forslaget fra Venstre og SV om å endre den norske Grunnlovens formuleringer om kristen tro.

Partiene ville forandre to paragrafer i loven. Det gjaldt paragraf to om Norges kristne verdigrunnlag og nummer fire der monarken pålegges å bekjenne kristen tro.

Setningene som Venstre og SV ville ha vekk lyder i sin helhet: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv» og «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion».

Partienes første endringsforslag er rett og slett historieløst.

Norge har en tusenårig kristen arv som har preget og fortsatt preger samfunnet vår. Man kan faktisk argumentere for at den kristne påvirkningen har vært den aller viktigste for formingen av Norge opp gjennom historien og inn i vår egen tid.

Selv i en mer profan tidsalder som vår egen, så fortsetter grunnleggende kristne prinsipper å prege nordmenns hverdag og verdier, ofte uten at vi selv tenker gjennom det. For den som ønsker å fordype seg i spørsmålet om hvordan kristendommen gjennomsyrer det vestlige samfunnet også i en sekulær tid, vil vi anbefale den anerkjente britiske historikeren Tom Hollands suksessbok «Dominion».

På dette grunnlaget virker forslaget fra de to partiene som ren aktivisme, som ønsketenkning. De ønsker seg egentlig et annet Norge, at historien vår hadde sett annerledes ut.

Heldigvis sa Stortingsflertallet nei til denne typen fornektelse av vårt historiske verdigrunnlag.

Vi er også glad for at det andre Grunnlovsforslaget om Kongens bekjennelsesplikt ble forkastet. Men i den saken har Venstre og SV i hvert fall et gyldig poeng.

For det er ikke uproblematisk å lovfeste en persons tro. Kan man i det hele tatt lovregulere noe så grunnleggende personlig som troslivet, det som dypest sett gjelder forholdet mellom et menneske og Gud?

Man kan selvfølgelig argumentere med at det er monarken i betydningen Kongen som institusjon, som skal ha en bekjennelsesplikt. Men når det gjelder monarkiet, så er faktisk den institusjonen det dreier seg om en person av kjøtt og blod – med et eget trosliv.

Uansett hvordan man snur og vender på det, så innskrenker denne grunnlovsparagrafen trosfriheten til en norsk borger.

I andre monarkier er dette dratt enda lenger. I Storbritannia er monarken pålagt en konstitusjonell rolle som «Defender of the faith» eller «Troens forsvarer», som det blir på norsk. Opprinnelig var dette en tittel gitt til monarken av paven, men etter det bruddet med katolisismen viser betegnelsen til den britiske kongens posisjon som det formelle overhodet for Church of England.

Ikke for å være uærbødig, men man kan kanskje tenke seg like egnede – eller kanskje til og med mer egnede – britiske trosforsvarere enn Kong Charles.

Når vi altså likevel støtter fortsatt bekjennelsesplikt for den norske monarken, så skyldes det i stor grad Kong Haralds eget ønske om at Grunnlovens paragraf fire skulle beholdes uendret.

Da stat/kirke-forliket ble behandlet i Stortinget, var Trond Giske kirkeminister. Han førte flere samtaler med Kongen om de konstitusjonelle implikasjonene av Stortingsbehandlingen, herunder også hvilke konsekvenser vedtakene ville ha for kongehuset.

Uansett hvordan man snur og vender på det, så innskrenker denne grunnlovsparagrafen trosfriheten til en norsk borger.

Giske spurte om han hadde et syn på bekjennelsesplikten, og da svarte Kongen at det var en paragraf han gjerne ønsket videreført. Opplysningen om hva Kongen selv mente ble videreformidlet til partiene som beholdt paragrafen urørt.

Kongen har også senere uttalt offentlig at han mener at den norske monarken bør være kristen.

En slik holdning fra den norske monarken gleder vi oss selvfølgelig over. Og så lenge denne plikten er noe som man tar på seg frivillig, så kan den etter vår mening forsvares.

Men skulle det i fremtiden bli en tvang, så stiller saken seg annerledes. For tvang til tro, er jo som kjent dårers tale.