NESTEKJÆRLIGHET: Bildet av Jesus på korset festet seg i bakhodet. Svake skulle ikke lenger foraktes eller overses. I stedet for å være en av mange verdier, ble nestekjærlighet aksen alt dreide seg om, skriver Davidsen. Foto: Iurii Kuzo / Adobe Stock

Den usynlige arven

Noe kan bli så usynlig at vi ikke ser det – selv om vi er helt avhengige. Fisk aner ikke noe om vann. Vi ser ikke luften vi puster i. Men hva med kultur, tro og tanker? Er den kristne kulturarven så usynlig at selv ikke kristne ser den?

Historikeren Tom Holland som kommer til Norge i neste uke, har gjort spørsmålet mer aktuelt. Som ateist måtte han motstrebende vedgå at han tenkte som en kristen. Han endte med å skrive Dominion.

Mens mange uvilkårlig ser på middelalderen som et mørke og tenker at vår moderne verden er skapt av antikkens hedenske lys, innså Holland at moderniteten på mange måter er et barn av nettopp middelalderens kristne tro.

Reflekser er sjelden noe vi reflekterer over. Noen oppleves så selvsagte at vi ikke forstår hvor de kommer fra, eller tror de har en ateistisk bakgrunn. Dermed var det tankevekkende da Trond Enger i Human-Etisk Forbund i vår innledet et foredrag på et seminar i regi av tenketanken Skaperkraft med at «sekularisme er en kristen oppfinnelse».

For Jesus skilte mellom det som tilhører Gud og det som tilhører keiserens. Paulus ga den verdslige makten en selvstendig berettigelse, midt under kristendomsforfølgeren Nero. Pave Gelasius argumenterte på 400-tallet for et klart skille mellom kirke og stat. Slike tanker gjorde at vi aldri fikk noe teokrati i Vesten.

Det er forståelig at lærebøker i historie kan ha et maktperspektiv på kirken. Det er ikke like forståelig når dette fremstilles som det viktigste, uten at man peker på det som gjorde kirken til noe ganske unikt - en motmakt til fyrster. Som nå måtte stå til ansvar for en høyere instans.

Slik Enger nevner, gjorde også vekten på «Guds indre røst», at det å ta personlig ansvar og følge sin samvittighet ble et ideal.

Verdier finnes mange steder, men formidles best når de springer ut av vår dypeste opplevelse av virkeligheten. Den norrøne og antikkens verden var nådeløs. Ære, makt og rikdom var det sentrale. Med Jesus på korset ble dette snudd på hodet. Den allmektige Gud ble ikke bare født på jorden, fattig og hjelpeløs, men døde sammen med de verste forbrytere.

Den norrøne og antikkens verden var nådeløs. Ære, makt og rikdom var det sentrale.

Bildet av Jesus på korset festet seg i bakhodet. Svake skulle ikke lenger foraktes eller overses. I stedet for å være en av mange verdier, ble nestekjærlighet aksen alt dreide seg om.

At en rasjonell Gud hadde skapt universet, forsterket troen på lover i naturen og at det var mulig å oppdage dem. Logikk og naturvitenskap var sentralt ved middelalderens universiteter. Etter hvert ble det å forske på naturen sett på nærmest som en gudstjeneste, og resultatene skulle være til nytte for folk flest.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi gikk fra en tid der æren og ætten la premissene til at individet og rettsstaten var sentralt. Idealet var ikke lenger å gjenopprette ære, men å bekjenne synd og gjøre bot. Min samvittighet ble viktigere enn ættens ære. Når skriftestol og botshandlinger var hverdagen, ble selvkritikk naturlig, selv om den kunne sitte langt inne.

Psykologen Joseph Henrich kaller oss de rareste i verden, The WEIRDest People in the World. Vi ble utdannede, individualister, velstående og demokratiske. Grunnen var enkel: Kirken klarte å bryte med klan- og ættesamfunnet. Ekteskap mellom søskenbarn ble forbudt. Brud og brudgom måtte samtykke før de kunne gifte seg, selv om også foresatte kunne ha et ord med i laget.

Synet på kjærligheten endret seg, spesielt fra 1200-tallet. Historikeren Bjørn Bandlien forklarer at nå kunne mannen elske en kvinne og ha kjærlighetssorg uten å bli sett som svak og æreløs. En stor kilde til kamp og kaos, drap og blodhevn var borte. Kvinner mistet ikke lenger tre ektemenn eller kjærester før de fylte 30.

Prosessen tok tid. Kirken kunne misbruke sin makt brutalt. Det manglet ikke grusomme fyrster. Samtidig var kirken en uregjerlig motmakt. Konger ønsket kontroll, før og etter reformasjonen. Mange leste makttenkeren Machiavelli.

Likevel fikk vi en forankret tanke om at alle var skapt frie og likeverdige med umistelige rettigheter gitt av skaperen, slik det ble formulert på 1700-tallet. Det ble mindre troverdig å unnskylde grusomme straffer. Vi følte avsky overfor en del av også våre kristne forfedre.

Arven er fundamental, enten jeg regner meg som kristen eller ikke. For spørsmålet er ikke om jeg også kan tro på nestekjærlighet, men hva som er den bærende visjonen. I en kristen kultur er det å ta vare på de svakeste og gi av sin kjærlighet. Hjelpe ofre og marginaliserte. Gjøre sin plikt, følge sin samvittighet og be om tilgivelse.

Også humanismen har røtter i dette, som «uekte barn av protestantismen» slik Morten Fastvold formulerer det i Humanismens idéhistorie. At moralsk likhet er blitt så selvinnlysende at vi tror vi kan ta og føle på den, skyldes at den i høymiddelalderens kirkerett erstattet antikkens prinsipp om naturlig ulikhet.

Vi ser det selv i abortdebatten. Ingen partier sier at menneskeverdet er uviktig eller krever å få ofre barn til gudene. Hovedspørsmålet er hvem som er den svakeste vi skal ta mest hensyn til, den gravide eller fosteret, og når fostre får menneskeverd.

Ingen har grunn til å slå seg for brystet. Verken du eller jeg har skapt kulturarven. Men hvor lett er det å bevare eller styrke avgjørende verdier, selv de som er «selvinnlysende», hvis vi glemmer, forakter eller latterliggjør røttene?

Det finnes bedre måter å skape en god fremtid enn ved å ødelegge luften vi puster i.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

RÅDGIVER: Bjørn Are Davidsen er rådgiver i tankesmien Skaperkraft Foto: Bjørn Olav Hammerstad