VALGKAMP: Statsminister Erna Solberg ser ikke ut til å få noen positiv effekt i valgkampen av hennes regjerings pandemi-håndtering. Foto: Lise Åserud/NTB

Dårlig betalt for god korona-håndtering

Erna Solbergs regjering loset landet velberget gjennom en av de verste krisene vi har opplevd siden krigen. Men det har norske velgere tilsynelatende allerede glemt.

Med en uke igjen er det fortsatt ingen meningsmålinger som gir forhåpninger om borgerlig flertall og et liv etter valget for regjeringen Solberg. En betydelig grunn at håpet svinner er at Høyre har mistet den høye oppslutningen partiet nøt godt av mens korona-pandemien befant seg øverst på den politiske dagsordenen.

For noen måneder siden var situasjonen en ganske annen enn nå med Høyre-tall rundt og faktisk tidvis også over 25 prosentpoeng på målingene. Rett før valget er partiet nesten tilbake på de nivåene de var på i fjor før pandemien slo inn.

Den dramatiske følelsen av nasjonal og internasjonal krise som rammet oss da, førte til en umiddelbar økning i oppslutningen rundt det største regjeringspartiet. Det var et fenomen man så i mange andre land også. Og denne typen utslag er dessuten godt kjent fra politisk teori. I den engelskspråklige verden har det faktisk et eget navn, «rally round the flag»-effekten. I krisetider slutter man opp om de som sitter med det øverste ansvaret.

Men i Norge fortsatte effekten også etter at det innledende sjokket over en ny hverdag med daglige oppdateringer over smittede og døde, et nedstengt samfunn og militært personell på vakt ved grenseovergangene hadde lagt seg. For trepartiregjeringen til Høyre, KrF og Venstre gjennomførte en nesten sensasjonell god håndtering av korona-pandemien. Og det fikk spesielt Høyre bra politisk uttelling for på gallupene.

Vår pandemi-bekjempelse har hele tiden vært basert på råd fra kompetente fagmyndigheter. Men den norske regjeringen gav aldri fra seg det klare politiske ansvaret de hadde. De endelige avgjørelsene ble tatt av folkevalgte, aldri kun av fagpersoner.

Kanskje sniker det seg inn en liten tanke hos Erna Solberg om at det er noe i det gamle ordtaket om at utakk er verdens lønn.

I Sverige valgte de en annen strategi både når det gjaldt hvor strenge tiltak som skulle innføres og hvem som skulle ta de store avgjørelsene. Der var det fagmyndighetene ved statsepidemiolog Anders Tegnell som i hvert fall innledningsvis fikk diktere den svenske pandemibekjempelsen. Han mente at det å oppnå gruppeimmunitet ville være den mest effektive metoden å komme seg gjennom korona-perioden på. Derfor fikk viruset lenge herje nesten fritt i det svenske samfunnet. Våre naboer har til nå hatt dødstall som er nesten tjue ganger større enn Norges sammenlignet med folketallet.

Vi synes at regjeringen Solbergs korona-håndtering også har vært preget av en stor grad av ydmykhet. Når man var i tvil for eksempel om effekten av ulike tiltak, så fortalte man det. Denne mangelen på skråsikkerhet var med på å skape tillit i befolkningen.

I tillegg fant man en god balanse mellom oppmykning og tilstramming. På den måten fikk nordmenn noen pustehull i pandemitilværelsen, for eksempel rundt høytidene.

Etter noen innledende problemer fikk regjeringen også etterhvert fart på vaksinasjonsprogrammet. Med en stadig større del av Norges befolkning vaksinert har frykten for alvorlig covid-sykdom gradvis sluppet taket i samfunnet.

For oss er det vanskelig å tro at noen annen regjering kunne gjort en bedre jobb enn den Solberg og hennes statsråder utførte da pandemien var på sitt mest dramatiske. Men en god håndtering av en krise fører ikke nødvendigvis til noen gevinst hos velgerne når krisen er over.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Og det gjelder nærmest uansett hvor stor krisen er. Det mest ekstreme eksempelet her er Storbritannias statsminister Winston Churchill. Han ledet landet sitt til seier i Andre Verdenskrig, men ble kastet av velgerne kun to måneder etter Nazi-Tysklands kapitulasjon i 1945. Britene syntes han var en god leder i krisetider, men når fienden var nedkjempet var det andre spørsmål som havnet øverst på den politiske prioriteringslisten.

Erna Solberg har blitt rammet av noe av det samme. Mens pandemien og regjeringens gode håndtering av den var den dominerende politiske saken i et helt år, er spørsmålet nå fullstendig fraværende i valgkampen.

Hva tenker så statsministeren når hun leser gallupene for tiden? Erna er jo en høflig Bergens- og Høyredame, så og det er vanskelig å mistenke henne for å gi noen andre skylden for at regjeringen som bærer hennes navn, ser ut til å bli kastet den 13. september. Men kanskje sniker det seg likevel av og til inn en liten tanke om at det er noe i det gamle ordtaket om at utakk er verdens lønn?