SKOLER: Det ser ut til å være en trend at flere enn før ønsker å starte kristne skoler, skriver Dagen på lederplass. Foto: Berit Roald / NTB

Blir det startet færre kristne friskoler i årene fremover?

Svaret på det er sannsynligvis ja. Friskoler har vært et politisk stridstema siden før foreldrene til dagens skoleelever selv gikk på skolen. For å unngå for store svingninger i tråd med skifte av politisk flertall har det blitt arbeidet frem brede forlik.

Et slik fikk vi i 2007, da Kristelig Folkeparti gikk sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Som kjent er det godt mulig at de tre rødgrønne partiene igjen vil innta regjeringskontorene sammen om noen uker, men Kristelig Folkepartis stilling på Stortinget er svekket.

Generalsekretær Jan Erik Sundby i Kristne Friskolers Forbund skrev i et innlegg her i avisen denne uken at alle partier som har deltatt i norske regjeringer de siste 20 årene har stilt seg bak selve prinsippene i friskoleloven. Det er en viktig påminnelse for dem som er bekymret for dette feltet i tiden fremover.

Det er også verdt å minne om at KFF slutter seg til tanken om at friskoler skal fungere som ideelle alternativer, altså at eierne ikke skal kunne ta ut utbytte av den økonomiske virksomheten i disse skolene.

For partier som historisk og politisk er skeptiske til privatisering, er dette et viktig poeng. Imidlertid er det ikke sånn at alt er i orden når denne felles forståelsen er etablert.

Et grep som har blitt tydeligere i senere tid, er ønsket om utvidet lokalt selvstyre i denne saken. Det kan høres fornuftig ut at kommunestyrene rundt i landet bør ha et tungt ord med i laget når man skal ta stilling til søknader om å etablere nye friskoler. Og det er naturlig at de lokale folkevalgte får utøve sitt politiske ansvar.

Derimot er det grunn til å være på vakt mot situasjoner hvor lokale politikere som generelt er motstandere av friskoler skal få vetorett. Da risikerer foreldre som ønsker å benytte seg av den menneskerettighetsforankrede retten til selv å velge utdanning for sine barn å bli prisgitt ren politisk motvilje.

Det er ikke sånn at alle partier på den politiske venstresiden har den samme politikken overfor friskoler. Blant annet er SV strengere i sin motstand enn Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Og en ting er de primære politiske standpunktene. Vel så viktig er det ofte å se hvilke konkrete valg som blir foretatt i det daglige politiske arbeidet.

Det ser ut til å være en trend at flere enn før ønsker å starte kristne skoler. Vi har ikke full oversikt over årsakene til dette, men det er fullt mulig å anta at dette har sammenheng med en økt opplevelse av marginalisering og utenforskap hos kristne foreldre.

For politikere som ikke ønsker at friskoler skal utvikle seg til parallellsamfunn, bør det være maktpåliggende å sikre at den offentlige skolen fungerer så inkluderende at også kristne foreldre opplever at deres religiøse overbevisning blir respektert. Hvis de ikke er interessert i å arbeide aktivt for det, lyder det hult når de i neste omgang advarer mot fremveksten av flere friskoler.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er også verdt å merke seg Jan Erik Sundbys påpekninger knyttet til endring av lovteksten. For språk er makt, også her. Mens friskoletilhengere tradisjonelt har vært nøye med å kalle skolene nettopp friskoler, har motstandere ofte foretrukket å kalle dem privatskoler.

De er private i den forstand at det offentlige «bare» står for 85 prosent av finansieringen, men de er godkjent med grunnlag i det samme regelverket som de offentlige skolene. Og det er forskjell på disse skolene og rent private skoler som ikke mottar offentlig støtte.

Ut fra de politiske signalene fra den politiske venstresiden de senere årene, er det grunn til å forvente at færre søknader om å starte nye kristne skoler blir innvilget.

Derfor er betegnelsen privatskoler i denne sammenhengen misforståelig, og den bidrar også til å opprettholde et inntrykk av at dette er skoler for de økonomisk ressurssterke. Sånn skal det ikke være.

Ut fra de politiske signalene fra den politiske venstresiden de senere årene, er det grunn til å forvente at færre søknader om å starte nye kristne skoler blir innvilget. Det betyr ikke full stopp, men det blir nok strengere begrensninger.

Derfor bør både skoleeiere og foreldre følge nøye med på hvilke politiske vedtak som blir gjort både lokalt og nasjonalt.