BISKOP: Biskop Finnsets (bildet) tilnærming synes å være en bortimot fullstendig nedtoning av domsperspektivet. Det blir en billig trøst, skriver Dagen på lederplass. Foto: ODD MEHUS

Biskopens billige trøst

– Vi vet ikke hva som skjer etter døden, men det vi vet er at veldig mange mennesker har blitt skremt med en fryktelig visjon om helvete i hundrevis av år. Det må vi slutte med.

Det sier biskop Herborg Finnset i Nidaros til NRK P2s nye livssynsprogram «Kompass».

Biskopen har naturligvis lest Bibelen:

– Vi kommer ikke unna at det finnes sterke lignelser i Bibelen, hvor Jesus kommer med noen passasjer om helvete, men Jesus snakker inn i en samtid hvor disse forestillingene levde, sier hun.

Les også
Biskop Herborg Finnset tar oppgjør med forestilling om helvete

Dramatiske bilder av fortapelsens piner er også noe man finner i middelalderkunsten i Den norske kirke.

– Jeg tror jeg må si det så tydelig at dette er en forestilling som vi har forlatt, sier Finnset.

– Vi vet jo ikke hva som skjer når vi dør, men jeg tror vi blir tatt vare på. Det vi imidlertid vet, er at veldig mange mennesker opplever helvete på jord, og de menneskene trenger trøst og håp fremfor frykt.

For å starte med det alle bør kunne være enige om: Den kristne tro handler om å gi mennesker trøst og håp, ikke om å skape frykt og motløshet. Evangelium betyr gode nyheter.

Med god grunn kalles Jesus verdens håp, verdens lys og verdens frelser. «Jeg er veien, sannheten og livet», som Mesteren selv uttrykker det i Johannesevangeliet.

Men i samme åndedrag legger han til:«Ingen kommer til Far uten gjennom meg».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Tanken om livets dobbelte utgang har bred forankring i Bibelen. Den finnes i Det gamle testamente og blir tydeliggjort i Det nye testamente. I evangeliene, de apostoliske brevene og Johannes Åpenbaring er dommen et helt grunnleggende motiv.

Dette har det aldri vært lett å snakke om, og det bør det heller ikke være. Av gode grunner er læren om fortapelsen blitt kalt «den hardeste lære i Guds ord». Desto viktigere er det å spørre seg hva Bibelen faktisk lærer og hva som forplikter kristne forkynnere.

For det første ønsker ikke Gud at noe menneske skal gå fortapt. Tvert imot ønsker han at «alle skal bli frelst og lære sannheten å kjenne», som det heter i 1. Timoteus brev.

Det sterkeste uttrykket for dette er korset: Guds egen sønn tok straffen for alle menneskers synder til alle tider, for at vi skulle slippe å ta den selv. Guds kjærlighet ser ikke mellom fingrene med det som bryter ned og ødelegger det gode han har skapt, men tar regningen selv for å gi nåde og frihet til alle som vil ta imot.

For det andre bør ingen forkynner tale med letthet eller hardhet om fortapelsen. Ingen blir frelst uten at det er ufortjent. Dermed må formidlere av det kristne budskapet stadig besinne seg på at man ikke er mer rettferdig eller hellig enn de man formidler til. Alle mennesker stiller likt: Vi er syndere som er fortapt uten Jesus Kristus.

For det tredje er det ingen av oss som har full innsikt i hva fortapelsen innebærer. Hva som er bilder og hva som er realiteter i det Bibelen forteller om evigheten borte fra Gud, er ikke uten videre lett å avgjøre. Men ordene er likevel så mange og så alvorlige at det ikke er mulig å feie dem under teppet.

Biskop Finnsets tilnærming synes å være en bortimot fullstendig nedtoning av domsperspektivet. Det blir en billig trøst. Ikke bare fordi det blir så mye i Bibelen og bekjennelsen som da blir feid under teppet, men også fordi dommen i seg selv bærer et håp i seg.

Den som lider og opplever urettferdighet i verden, kan vite at Gud er alles dommer. Alle mennesker står ansvarlige for ham Han skal sørge for rettferdighet til slutt.

I den lille boken «Den store skilsmissen» tar C. S. Lewis på en tankevekkende måte opp spørsmålet om livets to utganger. Den britiske forfatteren oppsummerer at frelse dypest sett handler om at mennesket sier til Gud: Skje din vilje. Fortapelse handler derimot om at Gud sier til mennesket: Skje din vilje.

Den kristne kirke har fått i oppdrag å forkynne et håp som frir oss fra de destruktive kreftene i oss selv, i verden rundt oss og fra djevelen. I stedet skal vi få del i Guds fullkomne frihet, glede og uforgjengelighet. Enten man er biskop eller en vanlig kristen er det der håpet er å finne, ikke i å streke over utfordringer man finner ubehagelige.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Den kristne kirke har fått i oppdrag å forkynne et håp som frir oss fra de destruktive kreftene i oss selv, i verden rundt oss og fra djevelen.