Vitnesbyrdet om Whitney Houston

På NRK ble det sendt en mørk trosreise i beste sendetid.

«Alt har Gud gjort vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt i deres hjerte, men likevel kan mennesket ikke forstå det verk Gud gjør, fra begynnelsen til enden,» beskriver predikanten i det gamle testamentet.

Selv om mange pinsevenner og kristne ellers, inkludert meg selv, har et litt blandet forhold til ordet mystikk, så er det nettopp det Bibelen berører her. Selve definisjonen av ordet mystikk beskriver hemmelighetene i vår egen tro. Ingen av oss har et fullstendig grep over vår tro. Det finnes deler som er skjult for oss.

Et annet sted i Bibelen snakkes det om at hver og en av oss forstår stykkevis og delt, som også betyr at fellesskapet hjelper oss å forstå mer.

Den nesten to timer lange dokumentaren om Whitney Houston lignet oppsparket til mange av våre mange vitnesbyrd i Korsets Seier der mennesker kommer til tro etter et liv i rus. Dessverre manglet den det gledelige vendepunktet. Tvert imot endte det i tragedie. I en overdose der hun druknet i sitt eget badekar.

Hun vokste opp i det som kunne virke som en fin menighet og en familie, men under overflaten kommer det litt etter litt frem historier om utroskap, korrupsjon og overgrep - begått av dem som skulle være tillitspersoner i hennes liv. Både Whitney Houston og hennes to brødre begynner tidlig med rus. Jenta, som tidlig virket så levende, sunn og artig, sovner sakte inn innenfra. De siste ti årene er hun knapt til å kjenne igjen.

Det som også kommer tydelig frem i dokumentaren er Houstons inderlige tro på Jesus. Bønnesekvenser, tungetale og sangutvalget vitner både om en ekthet og dobbelthet. Hennes uttrykk for tro oppleves nærmest desperat, som en siste skanse av håp. Det kommer tydelig frem i siste håpefulle sekvens kort tid før dødsfallet, nemlig i innspillingen av filmen Sparkle, som kom ut nærmest samtidig med hennes dødsfall - i 2012.

Filmen speiler på mange måter hennes eget liv med kirkelig oppvekst og sterke kristne røtter som et springbrett til suksess og tragedie. Under innspillingen beskriver kolleger og venner en ny gnist i Houston. Siste innspillingsdag foreslo hun nye filmer, helst med bibelsk kontekst, som David og Batseba.

Dagen etter skulle hun ta flyet hjem. Senere forteller livvakten hennes at hun aldri tok det flyet. Hun fryktet ensomheten, dødtiden og det gamle livet. Hun ville ikke hjem.

Gjenfortellingen om Houston vitner om tro, som på mange måter virker vel så sterk og levende som min egen, men som også slites i stykker av andre voldsomme krefter. Det er mye det er vanskelig å relatere til med hennes liv, men mye tyder på at evigheten ble lagt på hennes hjerte.