Helautomatisk kristenliv

Hvordan kan vi klamre oss fast til det ekte og autentiske i en hastig hverdag?

Tidligere i år var jeg ute og øvelseskjørte med ei, noe som tvinger deg til å følge ekstra godt med.

Du blir mer oppmerksom på skilter, mennesker eller dyr som beveger seg og alle de andre bilene som er i trafikken.

Når jeg sitter der og følger nøye med på alt som skjer så slår det meg hvor mye av det vi gjør som vi gjør automatisk.

Enkle spørsmål som «hvilken spak er til vindusviskeren» gjør at du må tenke noen sekunder før du svarer, for når du selv sitter og kjører så gjør du det bare helt automatisk.

Det er kanskje flere som har satt seg i bilen, kjørt til jobb, og når de kommer frem så spør man seg selv «hvordan kom jeg meg hit egentlig?». Det er jo fordi når man gjør ting mange nok ganger så anstrenger vi oss mindre og mindre for å gjøre dem.

Det som er litt skummelt er jo at vi fort også kan bli «automatikk-kristne». For eksempel at vi løfter hendene i lovsangen når refrenget kommer fordi vi alltid gjør det, eller å gjengi «Vår Far» uten å tenke over det vi sier.

Når det kommer til å automatisk være god mot andre mennesker så er jo det ingen negativ ting, men det er en forskjell på å gjøre det fordi man alltid har gjort det og gjøre det fordi man virkelig mener det man gjør.

Det gjelder når man møter andre mennesker, når man ber «Vår Far» og når man står i lovsangen.

Av og til må ta en liten helsesjekk

Jeg tror at vi av og til må ta en liten helsesjekk på det vi gjør. Gjør jeg disse tingene fordi jeg kjenner at det er det rette å gjøre, eller gjør jeg dette fordi jeg bare alltid har gjort det?

«Hjerte til hjerte-språk» og «hjerte til hjerte-handlinger» skiller seg ut. Det er autentisk og fylt av kjærlighet, noe som vil ta deg nærmere Gud og nærmere andre.