Guds farskjærlighet

I fjor sommer opplevde jeg noe helt fantastisk.

I fjor sommer opplevde jeg noe helt fantastisk. Jeg ble bestefar for første gang, til en liten gutt som heter Max Emanuel.

Akkurat nå holder lille Max på å lære seg helt grunnleggende ting, som for eksempel å spise selv. Det går foreløpig litt så som så, akkurat det. Ofte havner det nesten like mye mat på gulvet som inn i munnen.

Men mine følelser – og de følelsene som foreldrene hans har overfor ham – er selvfølgelig ikke avhengig av hvor flink han er. Nei, vi elsker ham bare fordi han er den han er. Han har skapt så mye lykke i vår tilværelse kun ved å være til.

Vår Far

Akkurat denne typen kjærlighet som vi kjenner for den lille krabaten, brukes i Det nye testamentet som et bilde på den kjærligheten Gud føler for oss mennesker. For oss alle sammen, uansett alder.

Gud elsker oss bare fordi vi er til.

I Efeserbrevet 3,14 finnes det et helt spesielt vers: «Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen, han som har gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord.»

Ikke bare kaller Gud seg for vår Far. I dette verset står det også at det er Gud som har funnet på dette konseptet som vi kaller farskjærlighet. Både den jordiske – den som vi mennesker føler overfor våre barn – og den guddommelige – Guds kjærlighet til oss.

Hans barn

Gud elsker oss bare fordi vi er til. Vi skaper glede for ham akkurat som våre barn og barnebarn skaper glede for oss. Sånn er Guds farskjærlighet til sine barn. Til oss alle, uansett hvem vi er.

Når vi ber Fader Vår, minner det oss om at vi alle kan vi få være hans barn, Guds barn.

Det perspektivet gir mening til tilværelsen. Det gir lys over livet. Vi er ikke alene i et stort tomt univers. Han som har skapt det, kjenner oss hver enkelt. Og han elsker oss.

Han er faren vår.