MODIGE: Jeg frykter for at det ikke finnes så modige ledere i det frikirkelige Kristen-Norge. Jeg frykter at det fortsatt vil gå en generasjon før vi kommer til sans og samling, men har et håp om at minst en anerkjent forkynner våger å stå imot redselen for å miste anerkjennelse av predikantring eller eldsteråd, skriver Tor Håkon Eiken. Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Den norske kirke har banet vei for oss

fredag 1. desember 2017

Samfunn

Gleder meg til den første vielsen for et homofilt par i en pinsemenighet, håper det skjer mens jeg ennå 
er i live!

Kjære søstre og brødre! En gang i historien begynte folk å kalle dem som bekjente troen på Jesus Kristus for kristne. Årsaken var enkel, de ønsket å følge i Jesu fotspor, og leve liv som minnet om livet han hadde levd. Det fortelles at de kristne elsket hverandre, for å vise kjærlighet mot sin neste, var det viktigste budet Jesus hadde gitt.

I dag er vi som kaller oss kristne mer kjent for å være imot en rekke saker. Spesielt er vi imot homofile. Eller som vi gjerne uttrykker det; vi er ikke imot homofile, men vi er imot det de gjør.

Oversatt betyr det noe slikt som; «vi er glad i deg, hvis du føler det samme som oss, men siden du er annerledes, vil vi helst at du endrer hele din identitet, slik at vi kan elske deg, akkurat slik du er». Jeg vet det ikke er så lett å henge med på den uttalelsen, og det er kanskje litt av poenget? Vi vil ikke framstå som totalt kyniske og umenneskelige, men religionen krever at vi står fast på vårt standpunkt.

Det er få saker som kan gjøre oss mennesker så kyniske og hensynsløse som religiøs og politisk overbevisning. Radikal sosialisme, radikale høyreorienterte standpunkt, radikal islamisme og radikal kristendom får oss til å glemme nestekjærlighet, og gir oss rett til å fordømme og undertrykke, og vi gjennomfører dommen med stor kraft, for vi hevder vår dom tjener et høyere kall.

I kristne menigheter har vi hatt mange større og mindre kampsaker, som alle har blitt lagt ned etter hvert som vi har oppdaget at det er vår neste vi kjemper mot. Det er som om vi våkner og forstår at vår sterke overbevisning bare var meningsløse ordskifter.

Vi har kjempet mot skjegg! Å ha skjegg har vært synd i flere kristne sammenhenger, enten du tror det eller ei. Latterlig i dag, men tidligere svært alvorlig for mange. Å trampe takten mens en spilte trekkspill var også en vei til fortapelsen.

Noen har også kjempet mot Pokèmon, andre mot trommer og mange har kjempet mot rockemusikk. For ikke å snakke om dans. Den kampen har vart i flere generasjoner.

En annen viktig kamp har vært å hindre kvinnelige lederskap. Men kvinner som Marie Monsen fikk oss til å erkjenne at damer var flinke misjonærer, så da aksepterte vi kvinnelige ledere utenfor landets grenser. Himmelens og jordens skaper måtte pent se gjennom fingrene når det var snakk om lederskap for folk med annen hudfarge.

Så har vi kjempet hardt for at de som er skilt ikke skal kunne gifte seg på nytt. Mange har levd i fangenskap under denne tanken, men heldigvis har vi oppdaget at det ofte er bra å starte på nytt framfor å tvinges til å leve i et ekteskap som skader både foreldre og barn.

Nå er vår fanesak å holde homofile borte fra alt som har med troen å gjøre. Det er blitt vår kampsak å fortelle at det kreves radikal personlighetsendring for å ha håp om et liv etter døden. Like enkelt som å kreve at noen må skifte hudfarge for å kunne få nattverd.

Nå er min oppfordring til menighetsledere over hele Norge; våg å stå klart imot denne uretten vi plager vår neste med. Vi bør ikke tvinge noen til å endre sin identitet for å bli akseptert.

Er du leder i en forsamling med mer enn hundre medlemmer har du ganske sikkerhet hatt flere samtaler med mennesker som tror deres homofile følelser fører til fortapelse.

Jeg henvender meg til din samvittighet, og ber deg om å ikke la disse menneskene lide lengre. Anerkjenn i offentlighet at de er skapt i Guds bilde, og har like rettigheter til respekt og kjærlighet som alle heterofile mennesker har.

Jeg frykter for at det ikke finnes så modige ledere i det frikirkelige Kristen-Norge. Jeg frykter at det fortsatt vil gå en generasjon før vi kommer til sans og samling, men har et håp om at minst en anerkjent forkynner våger å stå imot redselen for å miste anerkjennelse av predikantring eller eldsteråd.

Hvis én våger, vil flere følge etter. Gleder meg til den første vielsen for et homofilt par i en pinsemenighet, håper det skjer mens jeg ennå er i live!

Den norske kirke har heldigvis banet en vei for oss, så håpet er sterkere for hver dag som går.

Og til oss som ikke er forkynnere eller menighetsledere; ta vare på din neste. Har du en venn, kollega eller slektning med en annen legning enn deg selv, så gjør ditt ytterste for å vise vedkommende at du respekterer hele mennesket, med den legningen en er født med. Gi trøst til dem som har anfektelser, og mot til dem som føler seg nedslått.

En homofil som har vokst opp i en menighetssammenheng vil ofte ha møtt så mye nedlatende forkynnelse og dømmende ord at det tar tid å komme seg på bena igjen. Vær tålmodig, og ikke gi opp.

Til slutt; har du skjøvet fra deg en som sto deg nær fordi han eller hun hadde en annen legning? Ta kontakt med den det gjelder og be om tilgivelse, det vil kunne være den lille anerkjennelsen som skal til for å hjelpe en bror eller søster til å ville gå videre i livet.

-----