Hauk og due

Peres var en visjonær politiker, og ga aldri opp troen på at det er mulig å etablere fred.

Shimon Peres personifiserer den moderne staten Israels historie som få andre. Gjennom de 68 årene som har gått siden Israel gjenoppstod som egen stat, står Peres som en av de aller fremste politiske lederne.

Det er interessant av flere grunner, også fordi han tapte valg etter valg i hjemlandet. Det var først da han ble valgt til president i 2007 at Peres for alvor fikk sin anerkjennelse også i Israel. Frem til sin død fikk han være statsmannen som kunne peke på de store perspektivene og lange linjene, litt hevet over den daglige politikken.

Og nettopp i denne rollen kom han til sin rett. Peres var en visjonær politiker, og ga aldri opp troen på at det er mulig å etablere fred. Gjennom de 23 årene som har gått siden Oslo-avtalen ble undertegnet, har denne troen fått stadig trangere kår i den israelske befolkningen. Stadige skuffelser og tilbakeslag har nørt oppunder en tanke om at man bør håndtere situasjonen best mulig fra dag til dag. Man tror ikke at det finnes noen egentlig fredspartner på den andre siden.

En av de viktige forskjellene mellom Peres og sittende statsminister Benjamin Netanyahu ligger nettopp her. I sine yngre dager kunne Peres utvilsomt ha en trekk som kjennetegnet en politisk hauk. I nyere tid var det imidlertid den forsonende tonen som preget retorikken og tenkningen hans. Antakelig var dette medvirkende til at han hadde vanskelig for å vinne oppslutning i en befolkning som fikk stadig mindre forventninger til at det gikk an å få fred med palestinerne. Netanyahu fremstår ikke som en politiker hvor de store visjonene dominerer. Snarere har han vunnet valg på sin vilje og evne til å opptre resolutt, og manøvrere seg gjennom farvannet etter hvert som det skifter.

Peres var ingen blind fredsdue, og han ble kalt den israelske atombombens far. Men palestinernes president Mahmoud Abbas skrev i går på Twitter at «Shimon Peres' død er et tungt tap for hele menneskeheten og for fred i regionen.» Det sier noe om at bildet av Peres som hauk har nyanser også blant palestinerne.

Den norske nobelkomiteens mangeårige sekretær Geir Lundestad skriver i boken «Fredens sekretær» om tildelingen av fredsprisen til Shimon Peres, Yitzhak Rabin og Yasser Arafat i 1994. Dette var en av de mer kontroversielle tildelingene, og den første blant annet til at tidligere KrF-leder Kåre Kristiansen trakk seg fra komiteen. Han var neppe spesielt begeistret for politikken til Rabin og Peres heller, men han kunne ikke tåle at terroristen Arafat skulle få fredsprisen. Men det gjorde Arafat. Så er det i dag alt annet enn omstridt å hevde at fredsprisen ikke har ført til det som var hensikten.

Lundestad skriver det slik: «Motstanden mot ytterligere innrømmelser var så stor at fredsprosessen gikk i stå. Men det finnes ikke noen militær løsning på problemene. Før eller senere må det inngås et politisk kompromiss.» Prinsipielt er det vanskelig å være uenig i denne vurderingen. Men veien til et slikt kompromiss ser ikke ut til å ha blitt særlig mye kortere siden 1994.

Fra Israels side er det nærliggende å hevde at det ennå råder for stor usikkerhet når det gjelder i hvilken grad den palestinske befolkningen faktisk anerkjenner jødenes rett til å bo i sitt gamle hjemland. Ingen vil ønske å inngå fred med noen som vil angripe deg neste dag. Dette har også vært noe av grunnforståelsen for norske israelvenner.

Meningene har vært delte når det gjelder i hvilken grad Israel har anledning til å forhandle bort landområder, men mange støttet blant annet Ariel Sharons ønske om å trekke seg ut av Gaza i 2005. Ikke desto mindre har mange bestridt forståelsen av Israel som den sterke part i konflikten, fordi den ikke kan sees som en konflikt isolert mellom palestinerne og de jødiske israelerne. Og det er fortsatt vanskelig å få avklart hvorvidt det vil være mulig for jøder å bo i fred i en eventuell ny palestinsk stat. Dermed har Israels respons blitt å fortsette utviklingen av sitt eget land, mer eller mindre uavhengig av hvilke valg palestinerne gjør. Det har også innebåret byggevirksomhet på de mer omstridte landområdene.

Her har Shimon Peres gjennom livet sittet på flere sider av bordet, i den forstand at han både har støttet etablering av bosettinger, samtidig som han senere også har vært villig til å forhandle om landområder i bytte mot fred. Med Peres' død er det vanskeligere å få øye på de samlende lederskikkelsene som representerer den linjen som lå til grunn for Oslo-avtalen. Det sier i seg selv en del om holdningsendringen i den israelske befolkningen.

Peres representerte det israelske Arbeiderpartiet gjennom mesteparten av sin politiske karriere. I 2007 stilte han til presidentvalget som representant for det da ganske ferske partiet Kadima. Dette partiet var tidligere statsminister Ariel Sharons forsøk på å velge en mer moderat linje enn den hans tidligere parti Likud stod for. Med Sharons (2014) og Peres' død er denne generasjonen fremstående israelske politikere borte. De var eldre enn den israelske staten selv, og hadde selv vært militært aktive. Dermed hadde de også et annet utgangspunkt for senere å kunne innta en mer forsonende rolle. Men i det sittende Knesset er Kadima overhodet ikke representert, og Benjamin Netanyahu er på vei til å bli den lengst sittende statsministeren i Israels moderne historie. Shimon Peres' drøm blir neppe virkelighet med det første.

Les også: