Velkommen hjem!

Etter forrige søndags tekst om «Sønnen som kom hjem» har jeg tenkt en del på dette med hjem. Antakeligvis henger dette sammen med oppveksten min, hvor det ofte manglet et stabilt hjem. Jeg vokste opp med en far som var bipolar, og som ikke tok medisiner for å stabilisere dette. En av konsekvensene var at han ofte skiftet jobb, og innen mor og far skilte seg da jeg var 10 år hadde jeg bodd seks eller sju ulike steder.

Da vi etter hvert havnet i Trøndelag, langt unna far, kjente jeg heller ikke på en følelse av hjem. Jeg opplevde at jeg var blitt «tvangsflyttet» fra det sentrale Østlandet til en liten bygd i Trøndelag. Mor var heldigvis en klippe gjennom alt dette, og hadde det ikke vært for henne kunne min livshistorie sett veldig annerledes ut, men selv om vi bodde sammen med henne kjente jeg meg ikke hjemme. 

Det tok meg mange år å bli forsonet med mine år i Trøndelag, men i dag kan jeg reise dit og kjenne på en slags følelse av å høre til, selv om jeg nok aldri vil si at det er å komme hjem. Jeg har derimot funnet flere andre steder som har blitt mitt hjem i perioder av livet, og når jeg nå i en alder av 45 år ser tilbake på livet mitt, så ser jeg at jeg nå har flere steder som oppleves som hjem.

Det kan også være andre grunner til at man kjenner ambivalens i forhold til det å komme hjem. For litt over et års siden var jeg på en konferanse i Oslo for ungdomsledere. Her fortale ei fra politiet om ungdommer som får beskjed om at de ikke kan komme hjem før de yngste søsknene har lagt seg. De bor i hjem som ikke har plass til dem. Dette var virkelig hjerteskjærende å høre om, og det gir også en større forståelse for hvorfor en del ungdom havner i dårlige miljø. Om du ikke er velkommen hjem til familien din, så leter du etter andre steder å høre til. 

I Bibelen møter vi et annet bilde av hjem. Et stabilt, godt og trygt sted. Bibelen tegner opp bildet av Gud som en god far, som står og speider etter sønnen som har forlatt hjemmet. Når han kommer hjem, møtes han av farens åpne favn, til tross for at dette langt ifra er det han fortjener. I andre lignelser tegnes bildet av Gud som en som leter etter hvert enkelt menneske, og når en blir funnet, eller kommer hjem om du vil, så blir det stor fest. Hvert menneske er uendelig verdifullt for Gud, og det er ingenting han heller vil enn å kunne omfavne oss og ønske oss velkomment hjem!

 I Bibelen møter vi et annet bilde av hjem. Et stabilt, godt og trygt sted.

Jeg tror Norge, ja, hele verden, er full av mennesker som lengter hjem. Kanskje skjønner de ikke at det er det de gjør, men de kan kjenne på en tomhet, savne gode fellesskap og kjenne at livet mangler noe. Jeg tror det mange lengter etter er Gud. De lengter etter ham som kan fortelle dem at de er uendelig høyt elsket, akkurat slik de er. De lengter etter å ta et oppgjør med ting de har gjort, og kjenne på den fantastiske følelsen av å bli tilgitt. De lengter etter å være i et fellesskap hvor de kan få være seg selv, bruke sine gaver og bety noe for andre. 

Noen er nok ikke sikre på om det er greit at de kommer hjem. Om det er plass for dem. Om de vil passe inn. Om de ønsker å komme hjem. Om det er et trygt sted de kommer til. Mange har nok andre bilder av Gud enn som en mild far som står med en åpen favn. Kanskje bærer de på sår, vonde erfaringer, skuffelser eller andre ting som hindrer dem fra å vende hjem. 

La oss be om at vi og våre fellesskap kan få være med og gi andre erfaringer. At vi kan få lov til å åpne noen dører, og vitne om hvem Gud faktisk er.

La oss be om at vi kan få være med og vise det Gud ønsker å si til hvert enkelt menneske:

Du er alltid velkommen hjem!