Tapt sak? Langt ifra

I et innlegg i Dagen for noen uker siden, skrev pastor Jens Thoresen blant annet:
«Abortsaka er ei tapt sak», høyrer eg folk seia. Ho står ikkje lenger på dagsordenen. Då må eg spørja: Når er ei sak tapt? Når alle har slutta å kjempa, ikkje før.
«Det er ei god lov», blir det også sagt. Og då må eg spørja: Kva er ei god lov? Jo, det er ei lov som er god for alle. Er abortlova det? Nei, ikkje for dei små som vert nekta livet. Abortlova er med andre ord inga god lov. Ho er tvert imot livsfarleg.

I Menneskerettsfråsegna artikkel 3 står det slik: «Ein kvar har rett til liv, fridom og personleg tryggleik», og eg kan ikkje sjå eit einaste godt argument som nektar oss å inkorporere eit menneskefoster i ‹ein kvar›. Denne artikkelen skulle fjerna all tvil om kva me har å med å gjera i dette spørsmålet: Eit stort og vedvarande menneskebrot …», heter det i artikkelen til Thoresen.

Nei, dette er ikke en tapt sak. Det er bare det at barnet i mors liv ikke har egen stemme. De trenger at noen taler deres, de svakeste av de svakeste, sin sak. Det kan vi ikke slutte med. Her er noen vers, sett fra det ufødte barnet sitt ståsted. Måtte de føre til ettertanke.

Hun hadde nok av mat

og varme der hun var.

Hun vokste og ble sterkere hver dag.

Små føtter fikk sin form

og hender likeså.

Men hun fikk aldri se en himmel blå.

Han levde trygt og godt

i skjødets drømmeslott.

Hver dag var ny på underlige ting.

han ville vokse stor

av næring fra sin mor.

men han fikk aldri gå der blomster gror.