FORSVARE: Richard Dawkins (bildet) ble en ledende skikkelse blant de såkalte nyateistene som ved hjelp av intellektuelle argumenter forsøker å få kristne og andre troende til å slutte å tro. Dermed måtte kristne tenkere børste støvet av apologetikken og begynne å forsvare den kristne tro mot angrepene utenfra, skriver Bård Rebbestad Løkken.
Foto: Andrew Winning, Reuters/NTB Scanpix
Kampen om tanken
Som kristne filosofiinteresserte tenåringer på videregående var vi en gjeng som elsket å diskutere de store spørsmålene. Vi leste Erik Dammans bok «Bak tid og rom» med stor iver. Det er en populærvitenskapelig bok som blant annet forsøker å åpne opp for en åndelig side i en vitenskapelig forståelse av universet.
Jeg ble stor fan av C.S. Lewis, og leste rubb og rake av hans apologetiske bøker (apologetikk= intellektuelt forsvar av den kristne tro). Som utvekslingsstudent i USA møtte jeg en reformert type kristendom som var veldig opptatt av å begrunne troen sin rasjonelt. De klarte å få det meste til å passe inn i sine teologiske systemer. Jeg elsket å prate teologi og filosofi i dette miljøet. Jeg var til tider så overbevist om kristendommens logiske fortreffelighet at da jeg som kristenruss fikk preke i en kirke, så la jeg frem en rekke logiske grunner for hvorfor folk burde tro på Gud og mente at dette burde folk skjønne. Her var det ikke noe å tvile på!
Så en gang i begynnelsen av 20-årene dabbet hele apologetikk-interessen av. Av og til leste jeg noe for å forsøke å bli kvitt tvilstanker. Det funket dårlig. Jeg oppdaget nye spørsmål og gjorde nye erfaringer som ikke passet inn i de gamle forklaringsmodellene. Jeg opplevde at tro er en relasjonell og følelsesmessig greie. Dermed løses tvilens utfordringer bedre i sjelesorgens rom enn i en intellektuell kamp mellom argumenter. Jeg mistet troen på trosforsvarets evne til å formidle Gud inn i menneskers liv.
LES: – Vi har tapt evnen til å forklare og forsvare troen vår
