«En susen av pinse påny»
Forrige helg skrev mangeårig Oase-leder Jens-Petter Jørgensen noe på Facebook-siden sin som jeg særlig stoppet opp ved.
I uken som gikk kunne vi også finne teksten hans som leserinnlegg her i avisen. Han skrev blant annet:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Selv om det skjer mye i den pinsekarismatiske vekkelsen som det er nødvendig å være kritisk til, er det viktig at vi ikke enda en gang kaster ut barnet med badevannet. Det er ikke misbruk som er det største problemet i de fleste norske menigheter i dag. Det er manglende bruk!»
Mitt anliggende her er ikke å gå inn i en teologisk debatt om pinsekarismatikk. Men jeg tror Jørgensen er inne på noe viktig når han videre skriver:
«Jeg opplever at det ikke er grøftene som er det største hinderet for å komme videre. Det er det at vi bruker håndkraft i stedet for himmelkraft, for å sitere en gammel professor på Menighetsfakultetet. Vi trenger et paradigmeskifte fra informasjons- til forvandlingsvirksomhet.»
Dette har overføringsverdi til mange sider ved det kristne livet, og det angår slett ikke bare dem som kaller seg pinsevenner.
For når vi leser om Den hellige ånds gjerning utover i Apostlenes gjeringer, ser vi hvordan Ånden både setter mot i folk, kaller til tjeneste, veileder og styrker.
I det hele tatt ser frimodighet ut til å være et nøkkelord i nærheten av Den hellige ånd. Ikke overmot eller hovmot, ikke virkelighetsfornektelse eller naivitet.
Men begrunnet og forankret frimodighet, som har sin kilde ikke i disippelen selv, men hos Mesteren.
Og frimodighet, det kan trenges – ikke minst hos oss, hvor forlegenhet og frykt ser ut til å kunne lamme mer og mer kristent engasjement.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Evangeliet har ikke forandret seg, men frykten vår for å skille seg ut ser ut til å ha økt i styrke.
Jeg skal ikke her gå inn på årsaksforholdene, men tror det kan være viktig å gi rom slik at flere kan sette ord på en følelse av at det ikke nytter.
Den følelsen tror jeg mange trofaste kirkegjengere kan kjenne seg igjen i. Og den kan være så dypt smertefull at den er vanskelig å snakke om. For vi vil jo gjerne stole på Gud.
Men heller enn å fordømme vår egen samtid eller å fordømme oss selv, kan vi prøve å spørre hva som kan være grunnene til at også kristne mennesker blir mer likegyldige til gudstjenester og møter, til Guds ord i sin alminnelighet.
Den hellige ånd må aldri bli redusert til en slags DJ, en trubadur eller en selvhjelpsguru. Hans oppgave er ikke å skape god stemning.
Den hellige ånd er vår talsmann, vår hjelper, vår sidemann, vår sekundant, vår inspirator, vår venn, vår trøster, på Jesu vegne.
Derfor handler ikke det å bli fylt av Ånden om å melde seg ut av tilværelsen, men heller om å møte den samme tilværelsen med et annet utgangspunkt.
Forskjellen mellom måten disiplene tar imot Jesu avskjedstale på og det vi leser om i fortellingen om pinsedag i Jerusalem, sier i seg selv mye om hva Ånden er i stand til.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I vinter fikk jeg besøke Filadelfia Kristiansand, en menighet med over 100 års historie i Sørlandets hovedstad.
En av hovedpastorene der, Wiggo Skagestad, satte ord på noen sider ved menighetenes forhold til sine omgivelser:
«Vi tror kanskje at vi skal være populære og at førstesidene skal hylle oss. Men det er kort vei fra hosianna til korsfestelse, til og med Jesus opplevde det.»
En av pionerene i Filadelfia Kristiansand skrev i 1910, før menigheten ble dannet, at «Der høres en susen av pinse påny».
Da jeg leste menighetens jubileumsbok stoppet jeg opp ved dette utsagnet. Der høres en susen av pinse på ny.
Jeg er ikke helt sikker på hvordan denne susen høres ut, den kan kanskje høres ulik ut på ulike steder og til ulike tider.
Men i hvert fall skulle det være en naturlig bønn for oss at en slik susen skulle kunne høres også her.
At Den hellige ånd skulle få så fritt spillerom blant oss at vi fikk bekjenne vår manglende tillit til Gud og vår menneskefrykt, og at vi i stedet kunne bli fylt med ny frimodighet på vegne av evangeliet om Jesus Kristus, tolleres og synderes venn.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg siterte Jens-Petter Jørgensen til å begynne med. Det passer også godt å sitere det han skriver til slutt i innlegget sitt:
«Det viktigste som skjer når Ånden får virke i den enkeltes liv, og i menigheten, er at fokuset blir Jesus! Pinsevekkelse handler om troens folk som levende veiskilt som peker på Jesus for alle dem som leter etter mening, retning og hensikt i livet. Kom, Hellige Ånd og hjelp oss som er så forlegne når det gjelder å ta Jesunavnet i vår munn til å prioritere det fremfor alle prosjektene, sakene og aktivitetene.»
