Den umulige snuoperasjonen

David Wood hatet kristendommen 
og forsøkte å drepe sin far. Noen ganger er det de mest usannsynlige som treffer Jesus aller hardest.

Søndagens fortellingstekst viser hvordan Saulus raste mot Jesu disipler som fulle avDen hellige ånd spredte evangeliet høyt og lavt. Saulus fikk de kristne dradd ut av sine hjem og kastet i fengselet. IApostlenes gjerninger presiserer Lukas at Saulus var enig i steiningen av Stefanus, kristendommens første martyr.

Han må ha fremstått som den verst tenkelige motstanderen av den nyfødte troen på Kristus som Messias. Han besatt en unik kombinasjon av grundig skolering i jødisk religion og gresk tenkning og hadde samtidig en fanatisk motstand mot det han så som den verste av vranglærene og en sterk vilje til å få de kristne ryddet av veien.

Det er vel neppe en overdrivelse å si at ingen hadde forutsett det som så skjedde. Saulus, den stolte og sterke, måtte bokstavelig talt bøye seg i støvet for overmakten. Og så ble han Paulus, en tilhenger av det han tidligere hadde hatet så sterkt. Hvordan er det mulig at noen som er så imot alt kristendommen står for, plutselig kan vende 180 grader rundt?

Likegyldig

David Wood kan ikke huske å noen gang ha levd uten vold i familien. Han forteller til magasinet Premier Christianity at hans mor stadig kom sammen med voldelige kjærester. Et av hans tidligste minner var at han hørte skrik og gikk for å undersøke hva som skjedde inne på kjøkkenet. Der så han blod over alt. Moren fortalte ham at det bare var ketchup og bad ham gå og legge seg igjen.

Etter hvert som unggutten vokste utviklet han et strengt ateistisk livssyn, som han oppsummerer slik: «Gjennom universet og tid er vi mennesker bare en samling av celler. Det vi gjør er bestemt av årsak og virkning. Du kan drepe 1000 mennesker eller du kan bruke hele livet ditt på å hjelpe mennesker; det er egentlig ingen forskjell.» Den unge ateisten mente man like gjerne kunne gjøre det man følte for med den tiden man har.

– Mitt syn på etikken var påvirket av at jeg ikke knyttet meg følelsesmessig til mennesker. Når noen døde påvirket det meg ikke, forklarer han til magasinet. Han setter det i sammenheng med oppveksten, men utelukker ikke at han kan ha hatt en disposisjon eller mental svakhet som gjorde ham likegyldig overfor lidelse.

Bestemmelsen

David var sint på samfunnet. Alle forsøkte å hjernevaske ham til å tro at han måtte følge deres regler, noe han selv mente han ikke måtte. Når han var 18 tenkte han med seg selv «Jeg må ikke gjøre noe av dette. Jeg kan gjøre det jeg selv føler for. Hvem er dere til å stoppe meg? Dere er en samling molekyler, dere akkurat som meg.»

– Jeg tenkte på å bygge en bombe, men innså at det ville ta årevis. Men selv det ville ikke være bra nok. Hvem som helst kan sprenge folk de ikke kjenner. Det ville ikke egentlig gjøre at jeg ble kvitt den moralske hjernevaskingen jeg hadde gjennomgått. Jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe som virkelig gikk til sentrum av saken. Det var da jeg bestemte meg for å drepe min far.

Slagene

Han beskriver hvordan han planlagte at det skulle se ut som om noen andre hadde gjort det. Han husker hvordan han gikk inn på soverommet med en hammer og en kniv og stod over sin far. Han forsøkte å bli sint på ham.

– På den tiden ble jeg lett sint. Jeg forsøkte å tenke på noe han hadde gjort mot meg. Akkurat nå kan jeg tenke på alle mulige ting han hadde gjort med meg, men der og da kunne jeg ikke komme på noe.

Men det fikk ikke David til å la være. I stedet tenkte han at det var best slik, at han ikke drepte sin far av sinne, men «bare gjorde det». Så han løftet hammeren og slo ham så hardt han kunne. Før han ga seg var han sikker på at faren var død.

Straffen

Når han senere hørte at faren fortsatt levde forstod han at han var i fare. Faren husket ingenting, men det visste ikke David. Så han gikk til moren og fortalte hva han hadde gjort. I stedet for å gå til politiet tok hun ham med til et psykiatrisk sykehus. David fikk 10 år i fengsel. Der møtte han Randy, en kristen mann som satt inne etter å ha meldt seg selv for 21 straffbare forhold.

– Randy så ut som om han var fra en annen verden. Hvis det var en slåsskamp, noe som var den beste underholdningen vår, snudde han seg alltid bort og ba i stedet.

Et bedre menneske

David gjorde ofte narr av Randy for at han leste Bibelen. Men da tok Randy igjen. David husker hvordan denne merkelige kristne mannen hadde en irriterende vane med å stille spørsmål ved alt han sa.

– Og når jeg svarte ble det klart for ham, og for meg, at mange av mine ateistiske trossetninger hørte direkte dumme ut.

En kveld satt David på cellen og lesteJohannesevangeliet. Han fikk seg ikke unna tanken om at Jesus var et bedre menneske enn ham.

– På den tiden tenkte jeg at jeg selv måtte være det beste og viktigste mennesket som noensinne hadde gått på planeten. Men så ble det så opplagt at denne fyren var bedre enn meg. Alt jeg hadde vært overbevist om falt sammen, forteller han.

Bønnen

Påvirkningen fra den kristne Randy og møtet med Jesus gjennom evangeliet etter Johannes var altså det som fikk voldsmannen og ateisten David på andre tanker. Etter hvert tenkte han med seg selv at det ikke kunne skade om han forsøkte å be. Det kunne jo vise seg å være sant. Og da han ba så plutselig alt annerledes ut.

– Jeg hadde ikke de voldelige lystene eller syke tankene jeg tidligere hadde hatt.

Davids første bønner steg opp i 1996, og han hadde ennå lenge igjen av fengselsstraffen. Men noen timer hver dag leste han Bibelen.

Retningen

Det er nå noen år siden Davids far døde av hjerteattakk. De to hadde forsont seg med hverandre. Han har et godt forhold til familien. Men fortsatt lider han av det han kaller sosiopatiske tendenser.

– Jeg har ingen følelser når vonde ting skjer. Den eneste gangen jeg opplever noe i nærheten av å bli overmannet av følelser er når jeg ber.

Forskjellen, forklarer han, er at han nå forstår når noe er galt og urettferdig.

– Nå handler livet mitt om alle andre. Hva som skjer med meg, eller om jeg får viljen min, betyr ikke lenger noe. Før jeg ble en kristen var det alt som hadde betydning, forteller David Wood til Premier Christianity.