Ånden som gjør levende
Ifølge Kim Larsen var Wilfrid Stinissens mystikk ikke egentlig så mystisk.
For 70 år siden spaserte belgiskfødte Wilfrid Stinissen inn i munketilværelsen, bare 16 år gammel. Frem til da hadde moren tatt ham og søsknene til messe hver dag. I fjor åndet han ut hjemme i Norraby kloster i Sverige, på kirkeårets aller siste dag.
- Han hadde en slik trang til å bli munk at han fullførte gymnaset på to år, og han måtte ha tillatelse hjemmefra for å gå i kloster i så ung alder.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Kim Larsen sitter på Litteraturhuset i Bergen med en bunke bøker av den dedikerte munken på bordet foran seg. Bøkene ruver ikke akkurat.
De er tynne og nokså anonyme bortsett fra Larsens mange post-it-lapper som stikker ut fra de velbrukte sidene.
Så vidt Larsen kjenner til er han den første som bedriver akademisk forskning på Stinissen som av mange ses på som mannen bak spiritualitetsbevegelsene som preget kirken i det 20. århundret.
Stinissens forfatterskap preges av en sterk appell om forandret liv. En skulle tro at det ville være vanskelig å forske på slikt, men spiritualitetsforskning må nødvendigvis åpne for at forskeren berøres, forklarer Larsen.
- Den som ønsker å nærme seg spirituelle tekster, må være villig til å la seg berøre av forskningsinnholdet. Det forringer ikke forskningsprosessen eller forståelsen av materialet, men bidrar tvert om til å skape et bedre grunnlag for forståelsen, sier han.
Det har ikke vært enkelt å balansere mellom nærhet og distanse til materialet. Men ved å våge å la seg berøre, endre og utfordre av tekstene, oppstår likevel en dypere forståelse enn om man hele tiden skal distansere seg til stoffet.
- Det er virkelig tilfellet med mitt arbeid, sier Larsen som selv er medlem i Den nordisk-katolske kirke, et høykirkelig og ortodoks kirkesamfunn.
I søndagens prekentekst i Den norske kirke sier Jesus «Det er Ånden som gjør levende». Nettopp åndelighet og Åndens gjerning var viktige ord for Stinissens virke og forfatterskap.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De første bøkene fra Stinissen var egentlig manus til retreat-samlingene han ledet på Karmelgården i Sverige mot slutten av 60-tallet.
Til gården, som er tilknyttet Norraby kloster, kom troende så vel som ikke-troende. Det vil si, Stinissen selv ville voktet seg for en slik måte å kategorisere på.
Men la oss likevel kalle dem søkende mennesker. Med erfaringer fra strømningene av østlig religiøsitet som kom til Vesten på denne tiden.
Stinissen, forteller Larsen, tok disse menneskene på alvor. Han mente at noen av dem hadde oppdaget nye nivåer i sitt vesen og en genuin opplevelse av kosmisk enhet med alt og alle. Ikke slik at han omfavnet det de trodde på, men han mente at noen av disse kunne være kalt inn i kirken av Guds ånd. Han så på det som en ulykke dersom disse møtte prester som ikke selv var dypt åndelige.
- Kirkens utstråling i verden er ifølge Stinissen avhengig at det finnes mennesker som er dypt personlige kristne. Åndelig liv våkner i møte med åndelig liv som er vekt, sa han. Det er det fantastiske med åndelige mennesker. De har en utstråling til oss andre, som gjør at vi våkner selv.
Stinissens bøker trykkes i flere tusen eksemplarer i Norge, og leses ikke minst blant prester i Den norske kirke, forteller Larsen. Med sin vekt på overgivelse, bønneliv og inderlig andaktsliv kunne vel neppe noen katolsk munk passet bedre inn i skandinavisk, protestantisk kristenhet. Munken var også opptatt av at han befant seg på protestantisk mark, forteller Larsen.
- Han prøvde hele tiden å jekke ned grensene, uten å viske dem ut. Hver gang han gikk inn på det som han visste var konfliktstoff ble han mer pedagogisk, og forsøkte da å forankre budskapet sitt i Skriften fremfor i tradisjonen. Kanskje det var et misjonstrategisk valg.
Larsen sier Stinissen godt kan sies å være en katolsk vekkelsesskribent med paralleller til pietismen og det personlige gudsforholdet. I Ole Hallesbys bok «Fra bønnens verden» finner han likhetstrekk med Stinissens tanker om at bønnen stiger ut av en hjelpesløshet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Men noen pietist var han jo ikke. Han stod for Den katolske kirkes sakramentsforståelse, embetssyn og helgenlære, for eksempel. Men fromheten, at dette skal bety noe for meg, at det gjelder mitt liv, det er noe som vel kan forene karismatikere og pietister, sier Larsen. Han tror det kan være en av grunnene til at Stinissen hadde en så nær relasjon med pinsevennen Peter Halldorf og biskop emeritus Martin Lönnebo fra Svenska Kyrkan.
Selv fikk Larsen erfare litt av Stinissens liv da han besøkte Norraby på et såkalt «stille retreat». Han ville oppleve det på kroppen, og det fikk han. I fem dager tilbrakte han 6-8 timer i kapellet hver dag. To av timene var satt av til «indre bønn».
- Hvordan opplevde du det?
- Det var en sjokkartet opplevelse. Et godartet sjokk. Jeg brukte jo to dager på å roe kroppen ned. Etter hvert fikk jeg en annen puls. Ingen snakket til meg på disse dagene, noe som naturlig nok var veldig uvant.
- Hvordan var Stinissen som person?
- Det var litt som da jeg møtte Børre Knudsen for første gang. Jeg fikk en times samtale med Stinissen, og ønsket at det aldri skulle ta slutt. Jeg fascineres nok av mennesker som lever fullt ut for det de tror på. Slik var han. Troen var virkelig dypt forankret i ham.
Larsen var også til stede fredag 19. desember da Stinissen ble begravet fra Lunds Domkirke. Valget av en protestantisk kirke tvang seg frem, selv ville Stinissen begraves fra klosteret.
Men klosteret der han hadde bedt, lest og arbeidet i nesten 50 år, ble for lite for de rundt 350 som kom til fra fjern og nær.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den svenske munken arbeidet mye med mystikken, et begrep som bringer opp varsellamper som gnostisisme og elitisme hos en del kristne i Norge. For Stinissen var det enkelt:
- Mystikken var forstått om man forstod ordet «i» i setningen «jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg» fra Galaterbrevet. Dette var mystikken for Stinissen. Kristus lever i oss, vi må bli mer kjent med ham. Han mente dessuten at tilnærmingen til Kristus skjer først, med bekjennelse og en vekkelse av lengselen etter Kristus. Så faller det andre på plass. Bønn er en øvelse i å gi seg selv til Gud. For at du skal kunne gi deg selv til Gud når du dør må du øve deg i livet, sier Larsen og rører dermed ved grenselandet mellom protestantisk og katolsk tro. Et landskap Stinissen med sitt katolske utgangspunkt ofte besøkte.
